Mine beste vinterturtips!

På vinterturer, som ofte kan være ganske tøffe, er et hvert tiltak som kan gjøre livet litt lettere velkomne. Jeg har tre tips jeg mener kan gjøre nettopp dette! 

1. Gode rutiner for snøsmelting gir behagelige netter 

Sett bort fra fremdrift er det å smelte snø og lage middag den største arbeidsoppgaven på vintertur. Jeg smelter alltid snø rett etter jeg har lagd middag. Da lar jeg brenneren stå på og spiser mens jeg smelter videre. Det kokende vannet går på termos og Nalgeneflasker. Nalgeneflaskene trer jeg en sokk over og putter i posen. Det er helt utrolig hvor mye det har å si for varmen at man har noe å varme seg på som en ikke trenger å bruke egen kroppsvarme på å varme opp og holde varmt. I tillegg har man drikkevannet klart neste morgen og har dermed spart én time på morgenrutinene (Om ikke du må ha morgengrøt og kaffe og dermed må fyre opp uansett)! 

2. Aldri slå sammen teltet helt

Om du har tunneltelt, ikke slå det heeelt sammen. La stengene bli i kanalene, knekk de over halvveis og rull teltet sammen til en lang pølse som legges på pulken. Det fins egne teltposer til den slags bruk. Prøvd å tre i stenger i kuling alene? Det går nesten ikke. Da er det stor trygghet at teltet nærmest bare må bardunere og spennes opp. Og på godværsdager er det uansett deilig å spare tid! PS: anbefaler å teipe alle ledd på ste egne bortsett fra midterste før du legger ut på tur. 

IMG_0304.JPEG

3. Bedding/sleeper 

For en oppfinnelse! Med en bedding eller en sleeper får man en slags bag som akuratt har plass til sovepose og liggeunderlag (aldri nok med ett) utslått. Senga er altså helt klar når man åpner sleeperen. Denne plasseres enkelt oppå pulken. 

IMG_3116.JPG

Sleeper (grønn) og utslått telt i pose over  

Etappebeskrivelse: Breheimen

Breheimen har rykte på seg for å være vill og vakker. Noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Breheimen er også kategorisert som den tøffeste etappen på MASSIV IV. Det stemmer nok, men jeg syns ikke det var så veldig mye tyngre enn Jotunheimen egentlig.  

FullSizeRender.jpg

Krossbu -  Nørstedalsseter (22 km)

Om man har gått nedom Krossbu slik jeg gjorde går de første to kilometerene rett vest mot Sognefjellshytta. En liten bakke og ellers helt flatt. Etter Sognefjellshytta går man i en særdeles kronglete rute ned mot Storevatnet (1270). Her måtte jeg flere ganger opp med kompasset for å sjekke at jeg var på rett spor, da det føltes som om jeg gikk i ring. Det var riktignok kvista, men jeg var helt sikker på at jeg hadde havna i en av rundløypene. Jeg hadde ikke det. Storevatnet er regulert, og det var svære isblokker i enden av vannet. I tillegg går man ut på vannet omtrent der de tapper, så vær veldig nøye med å følge kvist her! Når storevatnet er kryssa skal man få klatre litt, opp til omtrent 1600 moh. Ganske bratt opp her, men ikke uoverkommelig. Deretter venter en fin nedkjøring til Liabrevatnet (1460 moh) før man går inn i Vetledalen. En fæl dal. Særlig å gå ned med pulk. Det er helninger i alle retninger kombinert med nedstigning, noe som betyr at man er garantert pulkvelt. Her var jeg så klønete at jeg knakk en del av draget til pulken min, noe som resulterte i en latterlig tung og vond avslutning på etappe. Desto nydeligere var det å se Nørstedalsseter når dalen endelig var for forsert. 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Nørstedalsseter - Sota Sæter (22km)

En av turens aller fineste etapper! Variert og i forholdsvis lett terreng var det en fryd å gå! Fra Nørstedalsseter setter men kurs nordvest mot Viflamyrane, et regulert vann som man ikke kan gå på. Man må gå langs vannet, men det er ikke så bratt, så det skal gå helt fint uten for mye velt, det gjorde det for min del. Etter Fivlamyrane har man gått, tja, omlag 6 kilometer av etappen. De neste 4-5 går i fint flatt terreng nede i en bred og vakker dal (1100 moh).

Fint terreng i Fortunsdalen

Fint terreng i Fortunsdalen

Deretter starter oppstigningen mot Fortundalsbreen som er akkurat så bratt at du kjenner det i beina uten at det føles veldig tungt -en kjekk motbakke opp til 1600 meter (om du ikke er redd for litt vind anbefaler jeg camp 200 meter før stiskillet ved på sørsiden av breen, da har du utsikt til breen i nord og Fortundalsbreen i sør, nydelig!).

Turens siste, og fineste leirplass.  

Turens siste, og fineste leirplass.  

En får gå på breen i rundt 3 kilometer før moroa er over og en må stålsette seg for 800 meter med nedstigning. Tidvis bratt. De siste kilometerne skal man krike og kroke seg gjennom en skog. Litt masete og for min del måtte jeg ta av meg skia. Plutselig åpenbarer Sota Sæter seg mellom trærne - også er søren meg turen over! For en følelse det var. Max mestring! Om du lurer på å gå MASSIV, gjør det! Gå gjerne mot nord, det er fint. 

Etappebeskrivelse: Skarveheimen

Akk, Skarveheimen. Den fineste heimen jeg veit om. Det er noe med dette turområdet. Jeg tror det er kombinasjonen av kuppert og variert terreng  uten de altfor bratte og utfordrende partiene. Jeg vil kanskje si at området er vilt, men snilt. Og sinnsykt vakkert. En vintertur i Skarveheimen er noe alle friluftsfolk bør få gjennomført. Sommerturer her er også fint, men det må nevnes at det er fryktelig mye steinrøys i området. Derfor er kanskje vintertur å anbefale.

Finse - Geiterygghytta (18km)

For en etappe. Her har man alt! Motbakker som er akkurat bratte nok til at du har litt å jobbe med uten å ta knekken på deg, morsom nedkjøring, vannkryssing og latterlig fin natur. På Finse starter du på litt over 1220 moh, krysser togskinnene og begynner å umiddelbart å jobbe deg oppover mot Omnsbreen og dagens høyeste punkt som er på omlag 1550 moh. Denne bakken er lang og fin, ingenting å grue seg til. Vel oppe får man en eller to ganske flate kilometer før nedkjøringen til Omnsvatnet. Her er det noen ganske bratte partier, men de ligger i dalfører og sansynligheten for å få løssnø er dermed ganske høy og det gjør nedkjøringen mye kjekkere. Etter nedkjøringen følger man Omnsvatnet et par kilometer da dette er regulert og man ikke kan gå på det (eller er det regulert? Isen var i allefall ikke trygg i år og kvisten gikk ved siden). Her er det litt helning og uten mye løssnø her må man forberede seg på utfordringer med veltende pulk. Det hadde jeg. Etter dette er det ingen flere utfordringer. Litt flatt, litt nedover og bittelitt opp før man smetter over på Geiteryggvatnet og nyter de siste få kilometerne. En kort, fin tur. Jeg var veldig sliten og hadde ganske dårlig glid, men brukte godt under seks timer på turen. 

Geiterygghytta - Iungdalshytta (27km)

Denne etappen hadde jeg gruet meg til. Jeg møtte en mann på Hardangervidda som sa han ikke trodde jeg kom til å klare å komme meg opp bakkene etter Geiterygghytta med pulken min. Og jeg trodde ham. Ble mer og mer redd jo mer jeg studerte høydekurvene på kartet. Også viste det seg at det gikk som en lek! Ikke hør på negative fjellfolk! Det er utvilsom noe bratt stigning like etter hytta, men med langfeller er det ikke noe problem å komme seg opp. De første to kilometerne er de tøffeste. Etterfulgt av de har man en liten nedkjøring til Rossdalen med litt krokete terreng før man møter etappens siste betydelige stigning opp til vannet øst for Bolhovd. Deretter venter mange, flate kilometer både før og etter Kongshelleren (hvor man kan sove om man ønsker en litt kortere etappe). Mot slutten av etappen har man en litt bratt nedkjøring mot Iungdalen, men som forrige bratte nedkjøring går den i et dalføre og man har forhåpentligvis fine snøforhold for nedkjøring. Deretter følger fem-seks kilometer i dalføret med typisk dalterreng - flatt og fint.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Iungdalshytta - Bjordalsbu (16km)

Denne etappen er det nok høydemeter å bryne seg på. Man går stort sett opp hele dagen. Men igjen, ikke noe avskrekkende. Det er som regel slakt. En starter dagen med noen kilometer på Iungdalsvatnet (1090 moh.) mot Mjolga, en stor bekk man følger den første delen av stigningen. Så er det egentlig ikke så mye mer å si enn at man går oppover og nordover i omlag en mil til man er på 1620 moh. (som jeg målte som høyeste punkt). Den siste kilometeren, kanskje to, er flate og går over Bjordalsvatnet. 

Kveld i Iungdalen  

Kveld i Iungdalen  

Bjordalsbu - Sulebu (29km)

MASSIV IVs lengste etappen om man benytter seg av hytter. Fra Bjordalsbu har man omlag en mil med nedkjøring, fra Bjordalsbu som ligger 1580 meter over havet, til Riksvei 50 som ligger på 1020 meter over havet. En ganske lett start, med andre ord. Første del av nedkjøring er fin, men de siste to - tre kilometerne går i en til tider veldig smal og bratt bekkedal. Ved riksveien valgte jeg å ta en annen rute enn den DNT har lagt opp til, da det så ganske vrient ut med pulk. Jeg fulgte veien fire - fem kilometer øst før jeg krysset ved Eldrevatn og fulgte Ulvhaugelvi/en sommerruta nordover til jeg møtte kvisteløypa ved Masseringstjørni. Om man heller gjør dette får man mye slakkere oppstigning enn ved å ta kvisteruta, men også flere kilometer. Etter Masseringstjørni går man i variert terreng, uten de store ned- eller oppoverbakkene. Mot etappens slutt skal man opp- og ned fra Suleskaret, med latterlig fin utsikt. Så venter noen gode "vannkilometer". 

Sulebu - Tyinvannet (?km)

Denne etappen er vanskelig å beskrive, da jeg rett og slett ikke vet helt sikkert hvor jeg har gått. Forklaringen på det er en gledelig en - her er det PREPPA LØYPER. Jeg kom til Sulebu i kuling med dårlig sikt og mye fokksnø og hytta så ut som en hvilken som helst hytte midt på snaufjellet. Jeg sov på hytta i uværet og våknet dagen etter til strålende sol og klart vær. Mens jeg spiste frokost hørte jeg en voldsom motordur og tittet ut av vinduet. Tre meter fra hytta durte en preppebil forbi og kjørte opp skikkelige trikkeskinner. Et noe absurd syn etter uker på snaufjellet hvor jeg som regel måtte tråkke egne spor og om jeg var heldig hadde en eller to skiløpere gått før meg og tråkke opp det verste. Jeg ga ikke navigering en tanke da jeg trådde ut i løypenettverket. Fulgte skilt mot skiheis, som jeg viste lå like ved Tyin. Underveis spurte jeg skiløpere om veien og fulgte deres råd. Etter en time eller to var jeg midt i en slålombakke, valset ned denne og fulgte like fine løyper videre til Tyinkrysset hvor både handling og fråtsing sto på agendaen. Dagens siste økt besto av å komme seg opp til Tyinvannet, og det var ikke lett. En stor kontrast til tidligere på dagen. Det går ikke løyper opp, men Joker kjører varer til hyttene som ligger her oppe og hadde dermed en scooterløype som jeg fulgte. Fy søren. Den var bratt. Til tider var det umulig å gå med ski på beina og det var trangt og knotete. Anbefaler ingen å gå her. Men så går ikke DNT ruta her heller. Den går fra Sulebu til Sletningsbu, som helt sikkert er en mye finere tur. Jeg var bare veldig bestemt på å handle. Hehe. 

Skarveheimen er en nydelig og variert etappe en kan glede seg til!

IMG_0698.JPG

Preparerte løyper og sol fra Sulebu - en drøm! 

Etappebeskrivelse: Hardangervidda

Som første av fire innlegg med etappebeskrivelse kommer dette til å ta for seg etappen over Hardangervidda, fra Haukeliseter til Finse. Jeg har jo sovet en del i telt og har dermed sjeldent startet og stoppet ved hyttene langs ruta, men for enkelthetsskyld tar jeg utgangspunkt i de ved beskrivelse. 

Haukeliseter - Hellevassbu (23km)

Første etappe går fra Haukeliseter til Hellevassbu. Normalruta starter ved at man går nord/nordvest opp fra Haukeliseter opp en meget bratt bakke fra. Denne bakken er ikke så grei med fullasta pulk, da traversering i så bratt terreng ofte betyr en del velt. Jeg valgte derfor å heller gå mot sørvest mot Tjønnlegbekken for så å ta nordøst og kom dermed opp på platået på et slakere vis. Etter fire kilometer møter man normalruta ved Store Venaretjønn. Dette er to kilometer lenger, men på denne måten får man en mye mykere start. Når man har møtt normalruta er det ikke snakk om mange kilometerene før man møter nok en bratt bakke, som man må opp. Her er det vel snakk om omtrent 200 meter stigning over en kort avstand. Med fullasta pulk er dette en tung jobb, og man bør sette av en del tid for å forsere. Deretter venter en fin nedkjøring til Mannevatn. Videre er også etappen ganske lett og fin og går videre over noen vann og i et dalføre. Ikke mye stigning her altså. Etappen avsluttes veldig lett med nedkjøring ut av dalen og mot Hellevassbu. 

Hellevasbu - Litlos (20km)

Turen fra Hellevassbu til Litlos er fin! Den er forholdsvis kupert til å være på vidda, men på en behagelig og «duvete» måte. Det er aldri bratt og bakkene er lange og fine. En får en bakke med omlag 150 meter stigning umiddelbart opp fra Hellevassbu, og det er jo egentlig ganske greit. Gå seg litt varm. Så er det som sagt slakke, fine bakker opp og ned så lenge man holder seg på land, rundt en mil. Deretter en lang og deilig nedkjøring mot Kvennsjøen, som en så kan kose seg med flatt terreng på i 3-4 kilometer før en smetter over på Litlosvannet og flere flate kilometer som en fin avslutning på dagen. 

I flott terreng på vei mot Litlos 

I flott terreng på vei mot Litlos 

Litlos - Sandhaug   (27km) 

En litt lenger etappe, men til gjengjeld den flateste hittil. Dagens eneste stigning verdt å nevne går opp fra Litlos og til en er ved vest for Holken. Dette er vel ca 2 kilometer og vipps - så er en (nesten) ferdig med motbakker for dagen. Resten av dagen går man i typisk viddelandskap med unntak av den lange, fine nedkjøringen til Nordmannslågen og videre krysningen av Nordmannslågen som jo er en enkel affære. En lett og fin etappe. 

Sandhaug - Stigstuv   (19km) 

En av turens flateste etapper! Her går man faktisk over myr så og si hele dagen, og det sier jo sitt. Det er nesten HELT flatt. Ikke er etappen særlig lang heller, så om man ønsker å slå sammen flere etapper bør det gjøres i kombinasjon med denne. Jeg gikk selv fire mil uten altfor mye anstrengelse den dagen jeg var i dette området. 

Stigstuv - Krækkja   (23km (vanlig rute))

Terrenget her kan minne mye om det mellom Hellevassbu og Litlos, en del opp ned men alltid i ganske slakke, fine bakker. Dagens største utfordring kan bli å krysse RV7, som kan være litt vrient med høye brøytekanter. Normalruta krysser ved Halne og tar deg rett nordover, over en topp mor Krækkja etter Halne. Det var dårlig sikt, ingen kvist og mye løssnø denne dagen, så for meg var det uaktuelt ta denne ruta. Jeg valgte heller å følge RV7 øst og kryssa ved Krækkjaungen. Her har jeg kryssa før, så jeg visste at det skulle gå greit. Det er en ganske lang omvei (i underkant av en mil kanskje?), men under forholdene var det nødvendig. Jeg har hørt at den direkte ruta mellom Halne og Krækkja er fin, så under vanlige forhold ville jeg kanskje heller valgt denne.

Leir på Krækkjaungen 

Leir på Krækkjaungen 

Krækkja - Finse   (24km) 

Denne turen har jeg gått før, sørover, og her vil jeg påsta at sør er best. Det var tungt å gå nordover her. Starten av etappen er fin med krysning av Drageidfjorden. Et par kilometer etter Drageidfjorden skal man ned en BRATT bakke mot Finnsbergvatnet. Jeg var heldig og hadde mye løssnø, noe som tilsier at man kan traversere nedover uten for mye pulkvelt. Etter Finnsbergvatnen er det opp, opp, opp. Dette tror jeg er turen lengste motbakke på omlag seks kilometer, heldigvis avløst av to vann. Etter  Brattefonnvannet har man etappene siste betydelige motbakke opp til 1425. Deretter har man en fin lang nedkjøring på seks-syv kilometer mot Finse( 1220 MOH). Jeg skal ærlig si at det er mulig at jeg husker etappen som veldig slitsom da formen var ganske dårlig denne dagen. Bakkene slet jeg meg opp da det begynte å gå mot kveld og motivasjonen var på bunn. Jeg tror nok det hadde vært lettere i sol, med fulle energilagre og bedre motivasjon. En ting skal være sikkert - etappen byr på nydelig natur og flott utsikt. Så det er bare å glede seg (og stålsette seg for en uendelig bakke)! 

Hardangervidda er turens letteste etappe og jeg syns det var veldig greit å gå meg i gang i dette området. For meg er alltid de første tre - fire dagene på tur tyngst og jeg er veldig glad jeg ikke fikk de i Breheimen for å si det sånn. Etter Hardangervidda følger Skarveheimen, og jeg skal få skrevet et innlegg om den så snart jeg kan. 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

Oppdatering fra Jotunheimen

God kveld! Nå ligger jeg god og varm langt nede i soveposen. Ute er det omtrent 20 minus og bris. Da føles det ekstra godt å være «inne». 

Under kveldens teltoppsett 

Under kveldens teltoppsett 

I skrivende stund er jeg i Jotunheimen. Det er ikke mange timene siden jeg kom hit, dagen startet i Skarveheimen på Sulebu. I natt var det nemlig stiv kuling og da sover jeg helst ikke i telt. Sulebu var en veldig hyggelig hytte, og da vi var hele ti stykk der ble det en fin og sosial kveld. Det var også utrolig deilig å starte dagen i dag i en varm hytte med varm frokost!

IMG_0701.JPG

Jeg møter en del erfarne fjellfolk mens jeg svanser rundt her, og prøver å alltid å melke de for informasjon om de kommende etappene. Det later til at de tøffeste etappene ennå gjenstår, noe en egentlig kan lese ganske greit fra et kart. Men, de fleste sier at Breheimen (som jeg regner med å være i innen fire dager) virkelig er ekstremt. Mange bratte partier og mye dalfører som heller i alle retninger. Da er det godt å vite at jeg ligger langt foran skjema og kan sette av et par ekstra dager til både Breheimen og Jotunheimen som jo også er ganske kupert. Det er veldig slitsom å hele tiden gå under et tidspress og jeg er megaglad for at været ikke har hold meg for mye tilbake og at jeg slipper dette. De kommend ni dagene skal jeg kose meg på tur med god tid og mye natur. Dette blir bra!  

IMG_0612.JPG

 

 

Snart avreise

Da er det snart klart for avreise. Jeg blir kjørt til Haukeliseter i morgen, torsdag, og starter turen min på fredag. Nordover. Planen er å følge et viktig prinsipp den første dagen, nemlig at første etappe på en lengre tur skal være kort. Jeg ser derfor for meg å ligge ved Mannvatn den første natt, knappe seks kilometer (og en del bratte høydemeter) fra start. Deretter bestemmes etappene ut fra vær, føre og form. Jeg har masse av tid, og det er fint. 

IMG_0326.JPEG

I skrivende stund føler jeg på så mye. Jeg er spent, på både en god og en dårlig måte. Hvordan blir det å være alene i en måned? Hvor lenge skal den pokkers Sibir-kulda vare? Kommer utstyret til å holde? Det er mye som kan gå galt. Men som regel gjør det ikke det, og om ting går galt fins det jo alltids en løsning. For mest av alt gleder jeg meg. Jeg gleder meg så utrolig mye til å leve det enkle og samtidig så fokuserte livet. En skal bare gå, sove, spise og nyte. Og føle litt på at man lever. Dette blir bra!

Jeg skal prøve å oppdatere litt her når jeg har dekning. En gang i uken eller noe vil jeg anta. 

Den siste treningsturen før langtur

I helgen som har vært var jeg på den siste treningsturen min før langturen, som det nå bare fire uker igjen til! Hjelp. Men det må sies at jeg etter denne turen føler meg veldig klar. Det virker som om det meste er på plass. Der det skortet mest er kanskje formen. Fy søren, så utrolig tungt det var å traske oppover den dagen det var altfor mye nysnø. Krysser fingrene for at snøen bærer bedre om en måned. 

Lørdag. Skare og sol. Alt var lett og fint!

Lørdag. Skare og sol. Alt var lett og fint!

Det som er så rart når man liker å være på lange vinterturer er at det ofte kan gå 8 - 9 måneder mellom hver tur og at man faktisk kan glemme mye mellom sesongene. Hvor kaldt føles egentlig ti minus? Hvordan er det å være i teltet mens det blåser stiv kuling? Hvor forferdelig er det å styre med brenner i kulda? 

Teltet etter en natt med mye vær. 

Teltet etter en natt med mye vær. 

Vi hadde en natt med mye snø og vind. Det var veldig greit, da vi fikk teset teltet skikkelig. Det blåste kuling jevnt i noen timer, og vi hadde liten storm i kastene. Teltet ristet godt, men det var aldri noen tvil om at det skulle holde. Delt tålte mye snø også, som man kan se på bildet. Her hadde vi også vært ute å gravd det frem to ganger. Det var heller ikke noe problem å rigge og rive leir i en del vind. Godt å vite. 

Bra med vind, da koser man seg i hetta. 

Bra med vind, da koser man seg i hetta. 

Og brenneren, der stemte det jeg husket. Det er grusomt. Kaldt, kaldt, kaldt. En kan jo få til en del med liners på, men de søler jeg alltid bensin på, så de tør jeg ikke ha på. Men så er det premien da, varmeflaske, varm mat eller som vi slo til med da vi lå værfast: Irish coffee! 

27710586_10160020128395385_576353191_o.jpg

Kulda når henda ikke skulle drive med metall var der i mot helt greit. Jeg har begynt å lage varmeflaske (bruker bare Nalgene flaska mi, holder i omtrent tre timer), og det gjør en utrolig stor forskjell. Det er veldig godt å ha noe å varme seg på som du ikke må varme opp med din egen kroppsvarme først. Temperaturen lå vel på omtrent ti minus og med en skikkelig pose å sove i og dunjakke å ha på før en legger seg føles ikke det kaldt i det hele tatt. Fint å bli minna på det. 

Det må også nevnes at det var veldig fint å ha med en venn på turen. Neste tur blir jo alene. Det skal gå helt greit, jeg trives godt alene og koser meg stort med bøker i teltet og egne tanker mens jeg går. Men, det er ingen tvil om at gode turvenner som Iselin å le med og dele opplevelsen med vil savnes. 

En god turvenn! 

En god turvenn! 

Jeg har også testet en god del nye produkter på denne turen. De kommer jeg til å skrive mer om senere. 

Omtale av Bergans Helium Dome

I forbindelse med bytte av telt, tenkte jeg at det kunne være greit å skrive en omtale om mitt forrige telt - Bergans helium dome. Dette teltet kjøptet jeg med min turvenn, Iselin. Vi kjøpte det altså for å bruke sammen, primært på vintertur. Da Iselin har flyttet fra Bergen og jeg kommer til å dra mer på tur alene i tiden fremover, valgte vi å selge dette teltet for å så kjøpe hvert vårt. Generelt har vi vært godt fornøyd med teltet. I det føgende kommer en mer detaljert omtale.

Spesifikasjoner:

  • Selvbærende kuppelkonstruksjon
  • For 2-3 personer
  • For helårsbruk
  • Mål ytterduk BxLxH: 235x375x135 cm
  • Mål innerduk BxLxH: 225x205x125 cm
  • Soveareal: 4,1 m²
  • Vannsøyle ytterduk: 3000 mm
  • Vannsøyle bunnduk: 5000 mm
  • Vekt: 5 kg ink. pakkpose, stenger og barduner
  • 2 innganger
  • 1 fortelt
  • 2 ventilasjonsåpninger
  • 6 barduner
  • 21 plugger

(Spesifikasjoner hentet fra hektapatur.no)

23223264_10159618282440385_1192085931_o.jpg

Vekt

Teltet veier 5kg uten snøplugger. Jeg antar at snøpluggene tilfører 200-300 gram ekstra. 5-5,5 kg utgjør ikke så mye i en pulk. Man kan få lettere vintertelt, men jeg syns så absolutt det er greit å "betale" 2-3 kg for et større telt vinterstid. Ved ett tilfelle brukte vi teltet på høsten og fraktet det da i sekk. Da syns jeg 5 kg var altfor mye. 

Pris

Teltet er i skrivende stund priset mellom 4000 - 8000 kroner (prisjakt.no). Her får man altså mye telt for pengene. 4000 kroner for et godt vintertelt - det er bra! 

Oppsett

Teltet er lett å sette opp om man er to. Jeg har ikke prøve å sette det opp alene, men ser for meg at det ikke er like greit. Om man i å tillegg til å være alene skal sette opp teltet i noe sterk vindt tror jeg  det er nærmest umulig. En setter først opp innterteltet og trer deretter ytterteltet over- en prosess som ikke kan være særlig grei å gjøre på egenhånd mens man kjemper mot vinden.

Stenger og stangkanaler er fargekodet, så forveksling her skal godt gjøres. "Lommene" som stengene skal ned i, har en veldig grei løsning der du kan stramme stroppene som lommene er festet i etter du har satt ned i stanga. 

Er man to stykk som har satt opp teltet et par ganger før, tar prossesen omlag 15 minutter. Deretter følger en 15 minutter med graving av kuldegrop og tildekking av stormmatter.  

Oppsettet er akuratt ferdig og vi er klare for å bære inn utstyr. 

Oppsettet er akuratt ferdig og vi er klare for å bære inn utstyr. 

Størrelse

Altså. Her er det ikke mye negativ å si. Teltet er stort! Takhøyden på 1.25 meter betyr at alle kan sitte godt oppreist i teltet og ikke altfor høye jenter, som meg og Iselin, kan stå (med en voldsom 90 graders bøy i hofte/rygg) å skifte. For oss to var det god plass til å sove i midten av teltet mens vi hadde pulkposene våre på hver vår side.

Teltet er spesifisert som et telt for 2-3 personer. Etter min mening er det perfekt for to på vinteren og greit for tre personer med små sekker ellers i året. 

Solbrent fjes i stort telt! Foto: Iselin Spernes 

Solbrent fjes i stort telt! Foto: Iselin Spernes 

Stødighet

Telter har kuppelskonstruksjon noe som betyr at det er selvstående. Dette er en stor fordel sommerstid om man telter på steder hvor det er liten mulighet for å feste barduner og plugger. Etter min erfaring har det ikke mye å si vinterstid. Det har derimot stormattene. Teltet har store, gode stormmatter som har alt å si vinterstid i tøft vær. Skal jeg bare gi ett råd tilknyttet vintertelt vil det være å aldri kjøpe et telt uten stormmatter. De lærer man fort å elske.

Teltet har mer enn nok barduner og fester for teltplugger. Vinterstid er man dog avhengig av snøplugger da de vanlige smetter opp fra snøen på et blunk. 

Vi har fått testet teltet i ganske kraftig vind, rundt 18 m/s - sterk kuling. Sterk kuling var på ingen måte et problem for teltet. Det sto som en bauta. 

Med stormmatter blir det en del ekstra arbeid i forbindelse med oppsett av telt, men også mye mer trygghet gjennom natta, særlig om det blåser! Foto: Iselin Spernes 

Med stormmatter blir det en del ekstra arbeid i forbindelse med oppsett av telt, men også mye mer trygghet gjennom natta, særlig om det blåser! Foto: Iselin Spernes 

Funksjoner

Teltet har to innganger og ett fortelt. Den ekstra inngangen på baksiden har altså ikke fortelt og er derfor ganske trang og tett innpå innerteltet. Den føltes overflødig ved kortere overnattinger og ofte gadd vi ikke bruke den. Vi gravde da godt igjen stormmattene ved denne inngangen og hadde ingen kuldegrop. Ved ett tilfelle skulle vi overnatte to netter på samme sted og gravde da grop ved bakre inngang, det var veldig greit å ha for å spytte under tannpuss og eventuelt tømme tisseflaska på de ekstra kalde nettene. 

Hovedinngangen, med fortelt, er passe romslig. Graver man en dyp grop er det mer enn nok plass til å lage mat, sette fra seg skistøvler osv. I forteltet er det også vindu, noe som er veldig greit for å sjekke været under en kald frokost. I forbindelse med forteltet kan det være greit å nevne at det ikke fins noen måte å feste åpningen i åpen posisjon. To enkle stropper med borrelås kunne fikset dette enkelt. Vi syns begge det var veldig rart at dette ikke fantes, og vi lurer nesten på om det var en feil på teltet vårt?

Forøvrig har teltet gode luftefunskjoner og det følger med et praktisk tørkeloft. Det har selvølgelig myggnetting og glidelåser glir godt. 

Oppsummert

Jeg mener at Bergans helium dome er et veldig godt vintertelt for to personer som er både romslig og stødig. Til dette formålet, to personer på vintertur, vil jeg absolutt anbefale teltet. Om man bare er èn person tror jeg teltet er for vrient å sette opp og antageligvis vil også mange mene at det er for tungt for èn. Jeg tror også man kan finne lettere og billigere alternativer som er mer enn godt nok for vår, sommer og høst.