Mine beste vinterturtips!

På vinterturer, som ofte kan være ganske tøffe, er et hvert tiltak som kan gjøre livet litt lettere velkomne. Jeg har tre tips jeg mener kan gjøre nettopp dette! 

1. Gode rutiner for snøsmelting gir behagelige netter 

Sett bort fra fremdrift er det å smelte snø og lage middag den største arbeidsoppgaven på vintertur. Jeg smelter alltid snø rett etter jeg har lagd middag. Da lar jeg brenneren stå på og spiser mens jeg smelter videre. Det kokende vannet går på termos og Nalgeneflasker. Nalgeneflaskene trer jeg en sokk over og putter i posen. Det er helt utrolig hvor mye det har å si for varmen at man har noe å varme seg på som en ikke trenger å bruke egen kroppsvarme på å varme opp og holde varmt. I tillegg har man drikkevannet klart neste morgen og har dermed spart én time på morgenrutinene (Om ikke du må ha morgengrøt og kaffe og dermed må fyre opp uansett)! 

2. Aldri slå sammen teltet helt

Om du har tunneltelt, ikke slå det heeelt sammen. La stengene bli i kanalene, knekk de over halvveis og rull teltet sammen til en lang pølse som legges på pulken. Det fins egne teltposer til den slags bruk. Prøvd å tre i stenger i kuling alene? Det går nesten ikke. Da er det stor trygghet at teltet nærmest bare må bardunere og spennes opp. Og på godværsdager er det uansett deilig å spare tid! PS: anbefaler å teipe alle ledd på ste egne bortsett fra midterste før du legger ut på tur. 

IMG_0304.JPEG

3. Bedding/sleeper 

For en oppfinnelse! Med en bedding eller en sleeper får man en slags bag som akuratt har plass til sovepose og liggeunderlag (aldri nok med ett) utslått. Senga er altså helt klar når man åpner sleeperen. Denne plasseres enkelt oppå pulken. 

IMG_3116.JPG

Sleeper (grønn) og utslått telt i pose over  

Min største kjærlighet

  •Innlegg om sponsede produkter•

- i alle fall på tur. Pulken min! Turfølget på turen min var en Fjellpulken xplorer 168, som jeg var så heldig å få gjennom et samarbeid med Fjellpulken. Jeg har også fått sleeper, sele og sekk. Jeg kommer til å skrive om alt, men i denne omgang tar jeg for meg pulken (og draget), som i korte trekk er veldig god! 

IMG_1073.JPG

Stabilitet  

Ingenting er viktigere enn stabilitet når det kommer til pulk. Det er vanvittig irriterende å gå med en pulk som til stadighet velter, særlig når man går med stive drag og må spenne av seg selen, for så å gå bak og dytte opp pulken. Om den attpåtil veier en 60-70 kilo kan det være tungt å løfte den på plass i hellende terreng. Jeg slet litt med velt den første dagen, men da var pulken pakket ALTFOR høyt og heller kanskje ikke så godt fordelt som jeg foretrekker. Etter at jeg fikk pakket om så gikk det strålende. Mye bedre enn alt annet jeg har dratt på. Det er også først etter at jeg fikk denne pulken at jeg begynte med stive drag, som gjør en stor forskjell. I særlig skrått terreng kan man også gå å holde på draget (om man har feller) og dytte den stanga som er på motsatt side av veien pulken velter nedover. Da skal det mye til for at pulken velter. Kult at jeg oppdaget dette nest siste dag. 

Løsninger for å feste oppakning 

Genial løsning! Selve pulkrommet lukker man med strikk, i hemper som er store nok til at de fint kan betjenes med votter. Stoffet som utgjør øvre del av pulkrommet er overdimensjonert, slik at det overlapper godt under strikken. Dermed blir det godt og tett, samme hvor mye eller lite du har i pulken. Du bare tilpasser måten du bretter stoffet til hvor mye du har i pulken. Utenpå dette laget, har man robuste «halvvegger» (se bildene, da jeg innser at halvvegger er et dårlig ord), med kraftige spenner, som fester alt man har på pulken, som sleeper, telt, solcelle, osv. Her har man muligheter for å stramme eller løsne utfra hvor mye man har pakket, og man har mye stropp å gå på. En kan også bruke disse til å komprimere utstyret ganske mye, noe som er veldig greit. En høy pulk er som regel en ustabil pulk. 

IMG_1029.JPG

Slitestyrke  

Etter tre og en halv uke med (mis)bruk, ser pulken så god som ny ut. Jeg har dratt den over asfalt, grus og gått en kilometer på strødd vei. Jeg har dyttet den ned fra snøfonner på over én meter og rett i asfalten. Nesten ikke en skramme. Skroget er altså veldig hardført. Jeg klarte ved ett tilfelle å benne opp den ene ringen man fester draget til selen med, men det var nok helt og holdent min feil. Jeg gikk i ekstremt skrått terreng, pulken snurra kanskje tre ganger rundt og jeg fortsatte å dra 20-30 meter mens pulken lå feil vei og draget i trippelsnurr. En utrolig tullete ting å gjøre, men jeg hadde ingen muligheter til å stroppe den av meg, det var både bratt, utsatt og skrått. Hadde jeg stroppet av pulken ville den gått rett i en stor bekk. I etterpåklokskap ser jeg at jeg burde spent av meg pulken og gått ved siden av mens jeg løftet den opp på nedre side før jeg gikk inn i dette området. Men men. Det lot seg i alle fall fikse enkelt med en stor tang på neste hytte jeg kom til.  

Venter trofast.

Venter trofast.

Draget

Hvor mye kan man si om et drag? Bortsett fra uhellet over ble det ingen skader på det. Dempingen var veldig god. Det er sammenleggbart, noe som gjør transport enklere og alt i alt enkelt å bruke. Et godt drag!

IMG_1074.JPG

Jeg vil absolutt anbefale Fjellpulken sin xplorer serie. En stabil, hardfør pulk med veldig godt lastesystem. En turvenn for livet <3

Etappebeskrivelse: Breheimen

Breheimen har rykte på seg for å være vill og vakker. Noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Breheimen er også kategorisert som den tøffeste etappen på MASSIV IV. Det stemmer nok, men jeg syns ikke det var så veldig mye tyngre enn Jotunheimen egentlig.  

FullSizeRender.jpg

Krossbu -  Nørstedalsseter (22 km)

Om man har gått nedom Krossbu slik jeg gjorde går de første to kilometerene rett vest mot Sognefjellshytta. En liten bakke og ellers helt flatt. Etter Sognefjellshytta går man i en særdeles kronglete rute ned mot Storevatnet (1270). Her måtte jeg flere ganger opp med kompasset for å sjekke at jeg var på rett spor, da det føltes som om jeg gikk i ring. Det var riktignok kvista, men jeg var helt sikker på at jeg hadde havna i en av rundløypene. Jeg hadde ikke det. Storevatnet er regulert, og det var svære isblokker i enden av vannet. I tillegg går man ut på vannet omtrent der de tapper, så vær veldig nøye med å følge kvist her! Når storevatnet er kryssa skal man få klatre litt, opp til omtrent 1600 moh. Ganske bratt opp her, men ikke uoverkommelig. Deretter venter en fin nedkjøring til Liabrevatnet (1460 moh) før man går inn i Vetledalen. En fæl dal. Særlig å gå ned med pulk. Det er helninger i alle retninger kombinert med nedstigning, noe som betyr at man er garantert pulkvelt. Her var jeg så klønete at jeg knakk en del av draget til pulken min, noe som resulterte i en latterlig tung og vond avslutning på etappe. Desto nydeligere var det å se Nørstedalsseter når dalen endelig var for forsert. 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter&nbsp;

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Nørstedalsseter - Sota Sæter (22km)

En av turens aller fineste etapper! Variert og i forholdsvis lett terreng var det en fryd å gå! Fra Nørstedalsseter setter men kurs nordvest mot Viflamyrane, et regulert vann som man ikke kan gå på. Man må gå langs vannet, men det er ikke så bratt, så det skal gå helt fint uten for mye velt, det gjorde det for min del. Etter Fivlamyrane har man gått, tja, omlag 6 kilometer av etappen. De neste 4-5 går i fint flatt terreng nede i en bred og vakker dal (1100 moh).

Fint terreng i Fortunsdalen

Fint terreng i Fortunsdalen

Deretter starter oppstigningen mot Fortundalsbreen som er akkurat så bratt at du kjenner det i beina uten at det føles veldig tungt -en kjekk motbakke opp til 1600 meter (om du ikke er redd for litt vind anbefaler jeg camp 200 meter før stiskillet ved på sørsiden av breen, da har du utsikt til breen i nord og Fortundalsbreen i sør, nydelig!).

Turens siste, og fineste leirplass.  

Turens siste, og fineste leirplass.  

En får gå på breen i rundt 3 kilometer før moroa er over og en må stålsette seg for 800 meter med nedstigning. Tidvis bratt. De siste kilometerne skal man krike og kroke seg gjennom en skog. Litt masete og for min del måtte jeg ta av meg skia. Plutselig åpenbarer Sota Sæter seg mellom trærne - også er søren meg turen over! For en følelse det var. Max mestring! Om du lurer på å gå MASSIV, gjør det! Gå gjerne mot nord, det er fint. 

Etappebeskrivelse: Skarveheimen

Akk, Skarveheimen. Den fineste heimen jeg veit om. Det er noe med dette turområdet. Jeg tror det er kombinasjonen av kuppert og variert terreng  uten de altfor bratte og utfordrende partiene. Jeg vil kanskje si at området er vilt, men snilt. Og sinnsykt vakkert. En vintertur i Skarveheimen er noe alle friluftsfolk bør få gjennomført. Sommerturer her er også fint, men det må nevnes at det er fryktelig mye steinrøys i området. Derfor er kanskje vintertur å anbefale.

Finse - Geiterygghytta (18km)

For en etappe. Her har man alt! Motbakker som er akkurat bratte nok til at du har litt å jobbe med uten å ta knekken på deg, morsom nedkjøring, vannkryssing og latterlig fin natur. På Finse starter du på litt over 1220 moh, krysser togskinnene og begynner å umiddelbart å jobbe deg oppover mot Omnsbreen og dagens høyeste punkt som er på omlag 1550 moh. Denne bakken er lang og fin, ingenting å grue seg til. Vel oppe får man en eller to ganske flate kilometer før nedkjøringen til Omnsvatnet. Her er det noen ganske bratte partier, men de ligger i dalfører og sansynligheten for å få løssnø er dermed ganske høy og det gjør nedkjøringen mye kjekkere. Etter nedkjøringen følger man Omnsvatnet et par kilometer da dette er regulert og man ikke kan gå på det (eller er det regulert? Isen var i allefall ikke trygg i år og kvisten gikk ved siden). Her er det litt helning og uten mye løssnø her må man forberede seg på utfordringer med veltende pulk. Det hadde jeg. Etter dette er det ingen flere utfordringer. Litt flatt, litt nedover og bittelitt opp før man smetter over på Geiteryggvatnet og nyter de siste få kilometerne. En kort, fin tur. Jeg var veldig sliten og hadde ganske dårlig glid, men brukte godt under seks timer på turen. 

Geiterygghytta - Iungdalshytta (27km)

Denne etappen hadde jeg gruet meg til. Jeg møtte en mann på Hardangervidda som sa han ikke trodde jeg kom til å klare å komme meg opp bakkene etter Geiterygghytta med pulken min. Og jeg trodde ham. Ble mer og mer redd jo mer jeg studerte høydekurvene på kartet. Også viste det seg at det gikk som en lek! Ikke hør på negative fjellfolk! Det er utvilsom noe bratt stigning like etter hytta, men med langfeller er det ikke noe problem å komme seg opp. De første to kilometerne er de tøffeste. Etterfulgt av de har man en liten nedkjøring til Rossdalen med litt krokete terreng før man møter etappens siste betydelige stigning opp til vannet øst for Bolhovd. Deretter venter mange, flate kilometer både før og etter Kongshelleren (hvor man kan sove om man ønsker en litt kortere etappe). Mot slutten av etappen har man en litt bratt nedkjøring mot Iungdalen, men som forrige bratte nedkjøring går den i et dalføre og man har forhåpentligvis fine snøforhold for nedkjøring. Deretter følger fem-seks kilometer i dalføret med typisk dalterreng - flatt og fint.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Iungdalshytta - Bjordalsbu (16km)

Denne etappen er det nok høydemeter å bryne seg på. Man går stort sett opp hele dagen. Men igjen, ikke noe avskrekkende. Det er som regel slakt. En starter dagen med noen kilometer på Iungdalsvatnet (1090 moh.) mot Mjolga, en stor bekk man følger den første delen av stigningen. Så er det egentlig ikke så mye mer å si enn at man går oppover og nordover i omlag en mil til man er på 1620 moh. (som jeg målte som høyeste punkt). Den siste kilometeren, kanskje to, er flate og går over Bjordalsvatnet. 

Kveld i Iungdalen  

Kveld i Iungdalen  

Bjordalsbu - Sulebu (29km)

MASSIV IVs lengste etappen om man benytter seg av hytter. Fra Bjordalsbu har man omlag en mil med nedkjøring, fra Bjordalsbu som ligger 1580 meter over havet, til Riksvei 50 som ligger på 1020 meter over havet. En ganske lett start, med andre ord. Første del av nedkjøring er fin, men de siste to - tre kilometerne går i en til tider veldig smal og bratt bekkedal. Ved riksveien valgte jeg å ta en annen rute enn den DNT har lagt opp til, da det så ganske vrient ut med pulk. Jeg fulgte veien fire - fem kilometer øst før jeg krysset ved Eldrevatn og fulgte Ulvhaugelvi/en sommerruta nordover til jeg møtte kvisteløypa ved Masseringstjørni. Om man heller gjør dette får man mye slakkere oppstigning enn ved å ta kvisteruta, men også flere kilometer. Etter Masseringstjørni går man i variert terreng, uten de store ned- eller oppoverbakkene. Mot etappens slutt skal man opp- og ned fra Suleskaret, med latterlig fin utsikt. Så venter noen gode "vannkilometer". 

Sulebu - Tyinvannet (?km)

Denne etappen er vanskelig å beskrive, da jeg rett og slett ikke vet helt sikkert hvor jeg har gått. Forklaringen på det er en gledelig en - her er det PREPPA LØYPER. Jeg kom til Sulebu i kuling med dårlig sikt og mye fokksnø og hytta så ut som en hvilken som helst hytte midt på snaufjellet. Jeg sov på hytta i uværet og våknet dagen etter til strålende sol og klart vær. Mens jeg spiste frokost hørte jeg en voldsom motordur og tittet ut av vinduet. Tre meter fra hytta durte en preppebil forbi og kjørte opp skikkelige trikkeskinner. Et noe absurd syn etter uker på snaufjellet hvor jeg som regel måtte tråkke egne spor og om jeg var heldig hadde en eller to skiløpere gått før meg og tråkke opp det verste. Jeg ga ikke navigering en tanke da jeg trådde ut i løypenettverket. Fulgte skilt mot skiheis, som jeg viste lå like ved Tyin. Underveis spurte jeg skiløpere om veien og fulgte deres råd. Etter en time eller to var jeg midt i en slålombakke, valset ned denne og fulgte like fine løyper videre til Tyinkrysset hvor både handling og fråtsing sto på agendaen. Dagens siste økt besto av å komme seg opp til Tyinvannet, og det var ikke lett. En stor kontrast til tidligere på dagen. Det går ikke løyper opp, men Joker kjører varer til hyttene som ligger her oppe og hadde dermed en scooterløype som jeg fulgte. Fy søren. Den var bratt. Til tider var det umulig å gå med ski på beina og det var trangt og knotete. Anbefaler ingen å gå her. Men så går ikke DNT ruta her heller. Den går fra Sulebu til Sletningsbu, som helt sikkert er en mye finere tur. Jeg var bare veldig bestemt på å handle. Hehe. 

Skarveheimen er en nydelig og variert etappe en kan glede seg til!

IMG_0698.JPG

Preparerte løyper og sol fra Sulebu - en drøm! 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

Oppdatering fra Jotunheimen

God kveld! Nå ligger jeg god og varm langt nede i soveposen. Ute er det omtrent 20 minus og bris. Da føles det ekstra godt å være «inne». 

Under kveldens teltoppsett&nbsp;

Under kveldens teltoppsett 

I skrivende stund er jeg i Jotunheimen. Det er ikke mange timene siden jeg kom hit, dagen startet i Skarveheimen på Sulebu. I natt var det nemlig stiv kuling og da sover jeg helst ikke i telt. Sulebu var en veldig hyggelig hytte, og da vi var hele ti stykk der ble det en fin og sosial kveld. Det var også utrolig deilig å starte dagen i dag i en varm hytte med varm frokost!

IMG_0701.JPG

Jeg møter en del erfarne fjellfolk mens jeg svanser rundt her, og prøver å alltid å melke de for informasjon om de kommende etappene. Det later til at de tøffeste etappene ennå gjenstår, noe en egentlig kan lese ganske greit fra et kart. Men, de fleste sier at Breheimen (som jeg regner med å være i innen fire dager) virkelig er ekstremt. Mange bratte partier og mye dalfører som heller i alle retninger. Da er det godt å vite at jeg ligger langt foran skjema og kan sette av et par ekstra dager til både Breheimen og Jotunheimen som jo også er ganske kupert. Det er veldig slitsom å hele tiden gå under et tidspress og jeg er megaglad for at været ikke har hold meg for mye tilbake og at jeg slipper dette. De kommend ni dagene skal jeg kose meg på tur med god tid og mye natur. Dette blir bra!  

IMG_0612.JPG

 

 

Ruta mi!

Det er på høy tid å fortelle om hvor jeg faktisk skal gå. Turen jeg skal gå tar utganspunkt i en av DNT sine langturer - MASSIV IV. Denne turen går fra Sota Sæter i Breheimen til Haukeliseter på Hardangervidda. På veien går man også gjennom Jotunheimen og Skarveheimen.  Turen er 350 kilometer. Noen endringer har jeg dog gjort. 

IMG_5570.JPG

For det første har jeg snudd ruta. Jeg starter på Haukeliseter. Det er to grunner til dette. Mellom Sota Sæter og Nørstedalseter (i Breheimen) må man krysse en bre. Da jeg går alene og ikke har noe særlig brekunnskap å skryte av, er jeg helt avhengig av at det er kvistet for å forsere trygt. Det kvistes først rundt 24. mars i det området, omtrent tre uker ut i turen min. Noe som gjorde det helt nødvendig å gå mot nord. I tillegg håper jeg at om jeg går nordover, så går jeg med våren. Det er større sansynlighet for fint vær i slutten av mars, og finværet vil jeg helst ha i Jotunheimen og Breheimen som både er ukjent for meg og hvor det er tøffere terreng. 

Ruta starter altså på Haukeliseter. Derfra går jeg en av de klassiske krysningene av Hardangervidda til Finse. Ved Finse går jeg inn i Skarveheimen hvor jeg følger høyfjellsruta til Jotunheimen ved Tyin. Derfra setter jeg kurs mot Sognefjellsveien før jeg til slutt trer inn i Breheimen og siste etappe med "målgang" på Sota Sæter.

IMG_5563.JPG

Jeg har også utvidet ruta litt, med omlag 50 - 60 kilometer. Ved Krækkja på Hardangervidda har jeg planlagt å gå nedom Heinsete før jeg går til Finse. For det første er det en veldig flott skitur ned dit, over lange, fine vann. Det er også utrolige greie folk som jobber der, og som på en tidligere tur var god hjelp i nøden. De kjørte oss med scooter til riksvei 7 og videre til Ustaoset med bil da turfølget mitt ble såpass skadet at hun ikke kunne gå. Veldig snilt, og jeg skulle gjerne takket de en gang til. 

Jeg kommer også til å gå Jøkulrunden da jeg er ved Finse. For det tror jeg er Norges fineste skitur. Dette forutsetter igjen at det er kvistet der da man går på bre, etter kvisteplanen skal det være det, så jeg krysser fingrene for at været tillater kvisting etter planen. 

Hvorfor en DNT-rute? 

Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta utgangspunkt i en av DNT sine turer. Dette er min første langtur helt alene på vinterstid. Det at det ligger hytter langs hele ruta er en trygghet. Jeg har ikke planer om å bruke de noe særlig om alt går som det skal. Men om det ikke skulle gjøre det er hyttene en stor trygghet. Det å kunne tørke klissvått utstyr eller søke skikkelig ly i ordentlig uvær er en stor fordel. I tillegg legger ikke DNT opp rutene sine i skredfarlig terreng. Dette er så klart noe jeg kunne klart helt selv også, men jeg tror de erfarne fjellfolkene i DNT klarer det hakket bedre. Det er også fint å ha tilgang til detaljert ruteinformasjon og råd fra tidligere turgåere. 

Jeg var litt redd for at det å gå en DNT-rute gjorde turen min mindre ekspedisjonsaktig, men det skal nok gå helt greit. Jeg går før sesongen virkelig starter i fjellet, noe som tilsier at jeg ikke kommer til å møte mange. I tillegg skal jeg jo sove i telt, gjerne et stykke unna hyttene. Så får heller min neste langtur gå utenfor løypenettet.