Etappebeskrivelse: Jotunheimen

Jotunheimen er Massivs tredje og nest siste etappe. Eventuelt andre, om man velger å gå sørover. Etappen er relativt kort, men man får likevel oppleve mye av det fineste Jotunheimen har å by på!

Tyin - Fondsbu (17km)

Siden jeg gikk om Tyinkrysset for å handle, startet jeg denne dagen med et annet utgangspunkt enn det man vil gjøre om man følger hyttenettet til Massiv. Ruta går egentlig om Sletningsbu, og etappen fra Sletningsbu til Tyinvannet vet jeg derfor ingenting om. Men store deler av ruta er jo lik. Jeg lå i telt ved sørenden av Tyinvannet, og etappen gikk derfor stort sett bare over Tyinvannet. Tyinvannet er 14-15 kilometer og mildt sagt ganske kjedelig. Jeg er glad i å gå litt opp og ned, og det var den minimalt av her. Så etappen er jo egentlig ganske lett, det kan jo være fint det også. De siste 2-3 kilometerene av turen går man litt på land her er det litt mer kuppert men ingenting å skryte av egentlig. Jeg tok meg en hviledag på Fondsbu, noe jeg vil anbefale alle å gjøre. Utrolig hyggelig hytte med en helt fantastisk bestyrer man sent kommer til å glemme. Solbjørg er ei varm dame som er så flink til å få alle til å føle seg hjemme. 

Jeg var heldig med været under krysningen av Tyinvannet! 

Jeg var heldig med været under krysningen av Tyinvannet! 

Fondsbu - Skogadalsbøen (24km)

Første del av etappen skal man jobbe seg opp fra Fondsbu som ligger på omtrent 1060 moh til Sløtatjernet på 1322 moh. De første to kilometerene er litt krappe, men det går helt greit. God oppvarming til resten av dagen. Deretter går man i lett kuppert terreng en 5-6 kilometer nordvest før en får en litt bratt nedkjøring til Uranosvatnet. Jeg hadde skare og det ble noen gode tryn på veien ned. De omlag 3 kilometerne over Uradalsvatnet må man nyte, for like etter venter en ganske tøff og bratt bakke opp til Uradalsbandet. Etter Uradalsbandet er det bare nedstigning, hele 600 meter, og mesteparten av den unnagjør man i Uradalen. Det er alt lett og fint - en lang, slakk nedoverbakke.  Den siste kilometeren til Skogadalsbøen er tøff. Her er det både bratt og kronglete fordi hytta ligger på 831 moh, noe som vil si at man er under tregrensa og skog er det nok av her. Jeg måtte gå store deler av denne delen med skia på pulken.

Det skal sies at jeg har hørt (og lest av kartet) at hele denne etappen er utrolig vakker. Dette fikk jeg dessverre aldri oppleve, da jeg gikk i tåke hele dagen. En etappe jeg må gå igjen, med andre ord! 

Skogadalsbøen - Krossbu (17km)

Man starter i skogen, men i mye snillere terreng enn dagen før. Det er ganske flatt og da det  er tett skog utenom de områdene som er rydda for løype er det lett å finne frem. De første 5 kilometerne går man gjennom skogen og i Vetle Utladalen og her gjør man unna de første 150 meterne med stigning nesten uten å merke det. Så venter det jeg opplevde som turens aller tøffeste motbakke. En skal gå fra 1040 moh til 1400 moh på 1,5 km. Brattheten varierer, men til tider følte jeg at det gikk rett opp. Forholdene var forferdelige og jeg tror jeg jobbet med den bakken i over tre timer. Det var såpass bratt at jeg til tider ble dratt mer bakover enn jeg klarte å stavre meg frem. Jeg tenkte stadig på at her kunne det vært greit med stegjern. Det går uten altså, men fytti rakkern. Mitt livs verste bakke. Etter dette føles jo alt lett, det er fint! Når man endelig er kommet opp på 1400 moh er nesten alt av dagens stigning unnagjort. Terrenget er litt krokete og noen partier med en del helning. Ved Bøvervatnet møter man stiskille til Sognefjellshytta og Krossbu. Jeg gikk mot Krossbu, da jeg måtte benytte meg av gasskomfyren på selvbetjeningskvarteret det. Det var tre fine kilometer i nedoverbakke dit. Dagen etter, da tåka hadde letta viste det seg også at området var veldig, veldig fint. Bare se på på bildet under! 

FullSizeRender.jpg

Og vipps - så er Jotunheimen unnagjort. Etappen er tøffere enn de foregående, men også veldig kjekk å gå. Det er gøy at terrenget varierer og det morsomt med litt utfordringer! I alle fall etter to uker på tur når formen begynner å bli ganske grei. 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

Oppdatering fra Jotunheimen

God kveld! Nå ligger jeg god og varm langt nede i soveposen. Ute er det omtrent 20 minus og bris. Da føles det ekstra godt å være «inne». 

Under kveldens teltoppsett 

Under kveldens teltoppsett 

I skrivende stund er jeg i Jotunheimen. Det er ikke mange timene siden jeg kom hit, dagen startet i Skarveheimen på Sulebu. I natt var det nemlig stiv kuling og da sover jeg helst ikke i telt. Sulebu var en veldig hyggelig hytte, og da vi var hele ti stykk der ble det en fin og sosial kveld. Det var også utrolig deilig å starte dagen i dag i en varm hytte med varm frokost!

IMG_0701.JPG

Jeg møter en del erfarne fjellfolk mens jeg svanser rundt her, og prøver å alltid å melke de for informasjon om de kommende etappene. Det later til at de tøffeste etappene ennå gjenstår, noe en egentlig kan lese ganske greit fra et kart. Men, de fleste sier at Breheimen (som jeg regner med å være i innen fire dager) virkelig er ekstremt. Mange bratte partier og mye dalfører som heller i alle retninger. Da er det godt å vite at jeg ligger langt foran skjema og kan sette av et par ekstra dager til både Breheimen og Jotunheimen som jo også er ganske kupert. Det er veldig slitsom å hele tiden gå under et tidspress og jeg er megaglad for at været ikke har hold meg for mye tilbake og at jeg slipper dette. De kommend ni dagene skal jeg kose meg på tur med god tid og mye natur. Dette blir bra!  

IMG_0612.JPG

 

 

Ruta mi!

Det er på høy tid å fortelle om hvor jeg faktisk skal gå. Turen jeg skal gå tar utganspunkt i en av DNT sine langturer - MASSIV IV. Denne turen går fra Sota Sæter i Breheimen til Haukeliseter på Hardangervidda. På veien går man også gjennom Jotunheimen og Skarveheimen.  Turen er 350 kilometer. Noen endringer har jeg dog gjort. 

IMG_5570.JPG

For det første har jeg snudd ruta. Jeg starter på Haukeliseter. Det er to grunner til dette. Mellom Sota Sæter og Nørstedalseter (i Breheimen) må man krysse en bre. Da jeg går alene og ikke har noe særlig brekunnskap å skryte av, er jeg helt avhengig av at det er kvistet for å forsere trygt. Det kvistes først rundt 24. mars i det området, omtrent tre uker ut i turen min. Noe som gjorde det helt nødvendig å gå mot nord. I tillegg håper jeg at om jeg går nordover, så går jeg med våren. Det er større sansynlighet for fint vær i slutten av mars, og finværet vil jeg helst ha i Jotunheimen og Breheimen som både er ukjent for meg og hvor det er tøffere terreng. 

Ruta starter altså på Haukeliseter. Derfra går jeg en av de klassiske krysningene av Hardangervidda til Finse. Ved Finse går jeg inn i Skarveheimen hvor jeg følger høyfjellsruta til Jotunheimen ved Tyin. Derfra setter jeg kurs mot Sognefjellsveien før jeg til slutt trer inn i Breheimen og siste etappe med "målgang" på Sota Sæter.

IMG_5563.JPG

Jeg har også utvidet ruta litt, med omlag 50 - 60 kilometer. Ved Krækkja på Hardangervidda har jeg planlagt å gå nedom Heinsete før jeg går til Finse. For det første er det en veldig flott skitur ned dit, over lange, fine vann. Det er også utrolige greie folk som jobber der, og som på en tidligere tur var god hjelp i nøden. De kjørte oss med scooter til riksvei 7 og videre til Ustaoset med bil da turfølget mitt ble såpass skadet at hun ikke kunne gå. Veldig snilt, og jeg skulle gjerne takket de en gang til. 

Jeg kommer også til å gå Jøkulrunden da jeg er ved Finse. For det tror jeg er Norges fineste skitur. Dette forutsetter igjen at det er kvistet der da man går på bre, etter kvisteplanen skal det være det, så jeg krysser fingrene for at været tillater kvisting etter planen. 

Hvorfor en DNT-rute? 

Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta utgangspunkt i en av DNT sine turer. Dette er min første langtur helt alene på vinterstid. Det at det ligger hytter langs hele ruta er en trygghet. Jeg har ikke planer om å bruke de noe særlig om alt går som det skal. Men om det ikke skulle gjøre det er hyttene en stor trygghet. Det å kunne tørke klissvått utstyr eller søke skikkelig ly i ordentlig uvær er en stor fordel. I tillegg legger ikke DNT opp rutene sine i skredfarlig terreng. Dette er så klart noe jeg kunne klart helt selv også, men jeg tror de erfarne fjellfolkene i DNT klarer det hakket bedre. Det er også fint å ha tilgang til detaljert ruteinformasjon og råd fra tidligere turgåere. 

Jeg var litt redd for at det å gå en DNT-rute gjorde turen min mindre ekspedisjonsaktig, men det skal nok gå helt greit. Jeg går før sesongen virkelig starter i fjellet, noe som tilsier at jeg ikke kommer til å møte mange. I tillegg skal jeg jo sove i telt, gjerne et stykke unna hyttene. Så får heller min neste langtur gå utenfor løypenettet.