Mine beste vinterturtips!

På vinterturer, som ofte kan være ganske tøffe, er et hvert tiltak som kan gjøre livet litt lettere velkomne. Jeg har tre tips jeg mener kan gjøre nettopp dette! 

1. Gode rutiner for snøsmelting gir behagelige netter 

Sett bort fra fremdrift er det å smelte snø og lage middag den største arbeidsoppgaven på vintertur. Jeg smelter alltid snø rett etter jeg har lagd middag. Da lar jeg brenneren stå på og spiser mens jeg smelter videre. Det kokende vannet går på termos og Nalgeneflasker. Nalgeneflaskene trer jeg en sokk over og putter i posen. Det er helt utrolig hvor mye det har å si for varmen at man har noe å varme seg på som en ikke trenger å bruke egen kroppsvarme på å varme opp og holde varmt. I tillegg har man drikkevannet klart neste morgen og har dermed spart én time på morgenrutinene (Om ikke du må ha morgengrøt og kaffe og dermed må fyre opp uansett)! 

2. Aldri slå sammen teltet helt

Om du har tunneltelt, ikke slå det heeelt sammen. La stengene bli i kanalene, knekk de over halvveis og rull teltet sammen til en lang pølse som legges på pulken. Det fins egne teltposer til den slags bruk. Prøvd å tre i stenger i kuling alene? Det går nesten ikke. Da er det stor trygghet at teltet nærmest bare må bardunere og spennes opp. Og på godværsdager er det uansett deilig å spare tid! PS: anbefaler å teipe alle ledd på ste egne bortsett fra midterste før du legger ut på tur. 

IMG_0304.JPEG

3. Bedding/sleeper 

For en oppfinnelse! Med en bedding eller en sleeper får man en slags bag som akuratt har plass til sovepose og liggeunderlag (aldri nok med ett) utslått. Senga er altså helt klar når man åpner sleeperen. Denne plasseres enkelt oppå pulken. 

IMG_3116.JPG

Sleeper (grønn) og utslått telt i pose over  

Min største kjærlighet

  •Innlegg om sponsede produkter•

- i alle fall på tur. Pulken min! Turfølget på turen min var en Fjellpulken xplorer 168, som jeg var så heldig å få gjennom et samarbeid med Fjellpulken. Jeg har også fått sleeper, sele og sekk. Jeg kommer til å skrive om alt, men i denne omgang tar jeg for meg pulken (og draget), som i korte trekk er veldig god! 

IMG_1073.JPG

Stabilitet  

Ingenting er viktigere enn stabilitet når det kommer til pulk. Det er vanvittig irriterende å gå med en pulk som til stadighet velter, særlig når man går med stive drag og må spenne av seg selen, for så å gå bak og dytte opp pulken. Om den attpåtil veier en 60-70 kilo kan det være tungt å løfte den på plass i hellende terreng. Jeg slet litt med velt den første dagen, men da var pulken pakket ALTFOR høyt og heller kanskje ikke så godt fordelt som jeg foretrekker. Etter at jeg fikk pakket om så gikk det strålende. Mye bedre enn alt annet jeg har dratt på. Det er også først etter at jeg fikk denne pulken at jeg begynte med stive drag, som gjør en stor forskjell. I særlig skrått terreng kan man også gå å holde på draget (om man har feller) og dytte den stanga som er på motsatt side av veien pulken velter nedover. Da skal det mye til for at pulken velter. Kult at jeg oppdaget dette nest siste dag. 

Løsninger for å feste oppakning 

Genial løsning! Selve pulkrommet lukker man med strikk, i hemper som er store nok til at de fint kan betjenes med votter. Stoffet som utgjør øvre del av pulkrommet er overdimensjonert, slik at det overlapper godt under strikken. Dermed blir det godt og tett, samme hvor mye eller lite du har i pulken. Du bare tilpasser måten du bretter stoffet til hvor mye du har i pulken. Utenpå dette laget, har man robuste «halvvegger» (se bildene, da jeg innser at halvvegger er et dårlig ord), med kraftige spenner, som fester alt man har på pulken, som sleeper, telt, solcelle, osv. Her har man muligheter for å stramme eller løsne utfra hvor mye man har pakket, og man har mye stropp å gå på. En kan også bruke disse til å komprimere utstyret ganske mye, noe som er veldig greit. En høy pulk er som regel en ustabil pulk. 

IMG_1029.JPG

Slitestyrke  

Etter tre og en halv uke med (mis)bruk, ser pulken så god som ny ut. Jeg har dratt den over asfalt, grus og gått en kilometer på strødd vei. Jeg har dyttet den ned fra snøfonner på over én meter og rett i asfalten. Nesten ikke en skramme. Skroget er altså veldig hardført. Jeg klarte ved ett tilfelle å benne opp den ene ringen man fester draget til selen med, men det var nok helt og holdent min feil. Jeg gikk i ekstremt skrått terreng, pulken snurra kanskje tre ganger rundt og jeg fortsatte å dra 20-30 meter mens pulken lå feil vei og draget i trippelsnurr. En utrolig tullete ting å gjøre, men jeg hadde ingen muligheter til å stroppe den av meg, det var både bratt, utsatt og skrått. Hadde jeg stroppet av pulken ville den gått rett i en stor bekk. I etterpåklokskap ser jeg at jeg burde spent av meg pulken og gått ved siden av mens jeg løftet den opp på nedre side før jeg gikk inn i dette området. Men men. Det lot seg i alle fall fikse enkelt med en stor tang på neste hytte jeg kom til.  

Venter trofast.

Venter trofast.

Draget

Hvor mye kan man si om et drag? Bortsett fra uhellet over ble det ingen skader på det. Dempingen var veldig god. Det er sammenleggbart, noe som gjør transport enklere og alt i alt enkelt å bruke. Et godt drag!

IMG_1074.JPG

Jeg vil absolutt anbefale Fjellpulken sin xplorer serie. En stabil, hardfør pulk med veldig godt lastesystem. En turvenn for livet <3

Etappebeskrivelse: Skarveheimen

Akk, Skarveheimen. Den fineste heimen jeg veit om. Det er noe med dette turområdet. Jeg tror det er kombinasjonen av kuppert og variert terreng  uten de altfor bratte og utfordrende partiene. Jeg vil kanskje si at området er vilt, men snilt. Og sinnsykt vakkert. En vintertur i Skarveheimen er noe alle friluftsfolk bør få gjennomført. Sommerturer her er også fint, men det må nevnes at det er fryktelig mye steinrøys i området. Derfor er kanskje vintertur å anbefale.

Finse - Geiterygghytta (18km)

For en etappe. Her har man alt! Motbakker som er akkurat bratte nok til at du har litt å jobbe med uten å ta knekken på deg, morsom nedkjøring, vannkryssing og latterlig fin natur. På Finse starter du på litt over 1220 moh, krysser togskinnene og begynner å umiddelbart å jobbe deg oppover mot Omnsbreen og dagens høyeste punkt som er på omlag 1550 moh. Denne bakken er lang og fin, ingenting å grue seg til. Vel oppe får man en eller to ganske flate kilometer før nedkjøringen til Omnsvatnet. Her er det noen ganske bratte partier, men de ligger i dalfører og sansynligheten for å få løssnø er dermed ganske høy og det gjør nedkjøringen mye kjekkere. Etter nedkjøringen følger man Omnsvatnet et par kilometer da dette er regulert og man ikke kan gå på det (eller er det regulert? Isen var i allefall ikke trygg i år og kvisten gikk ved siden). Her er det litt helning og uten mye løssnø her må man forberede seg på utfordringer med veltende pulk. Det hadde jeg. Etter dette er det ingen flere utfordringer. Litt flatt, litt nedover og bittelitt opp før man smetter over på Geiteryggvatnet og nyter de siste få kilometerne. En kort, fin tur. Jeg var veldig sliten og hadde ganske dårlig glid, men brukte godt under seks timer på turen. 

Geiterygghytta - Iungdalshytta (27km)

Denne etappen hadde jeg gruet meg til. Jeg møtte en mann på Hardangervidda som sa han ikke trodde jeg kom til å klare å komme meg opp bakkene etter Geiterygghytta med pulken min. Og jeg trodde ham. Ble mer og mer redd jo mer jeg studerte høydekurvene på kartet. Også viste det seg at det gikk som en lek! Ikke hør på negative fjellfolk! Det er utvilsom noe bratt stigning like etter hytta, men med langfeller er det ikke noe problem å komme seg opp. De første to kilometerne er de tøffeste. Etterfulgt av de har man en liten nedkjøring til Rossdalen med litt krokete terreng før man møter etappens siste betydelige stigning opp til vannet øst for Bolhovd. Deretter venter mange, flate kilometer både før og etter Kongshelleren (hvor man kan sove om man ønsker en litt kortere etappe). Mot slutten av etappen har man en litt bratt nedkjøring mot Iungdalen, men som forrige bratte nedkjøring går den i et dalføre og man har forhåpentligvis fine snøforhold for nedkjøring. Deretter følger fem-seks kilometer i dalføret med typisk dalterreng - flatt og fint.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Iungdalshytta - Bjordalsbu (16km)

Denne etappen er det nok høydemeter å bryne seg på. Man går stort sett opp hele dagen. Men igjen, ikke noe avskrekkende. Det er som regel slakt. En starter dagen med noen kilometer på Iungdalsvatnet (1090 moh.) mot Mjolga, en stor bekk man følger den første delen av stigningen. Så er det egentlig ikke så mye mer å si enn at man går oppover og nordover i omlag en mil til man er på 1620 moh. (som jeg målte som høyeste punkt). Den siste kilometeren, kanskje to, er flate og går over Bjordalsvatnet. 

Kveld i Iungdalen  

Kveld i Iungdalen  

Bjordalsbu - Sulebu (29km)

MASSIV IVs lengste etappen om man benytter seg av hytter. Fra Bjordalsbu har man omlag en mil med nedkjøring, fra Bjordalsbu som ligger 1580 meter over havet, til Riksvei 50 som ligger på 1020 meter over havet. En ganske lett start, med andre ord. Første del av nedkjøring er fin, men de siste to - tre kilometerne går i en til tider veldig smal og bratt bekkedal. Ved riksveien valgte jeg å ta en annen rute enn den DNT har lagt opp til, da det så ganske vrient ut med pulk. Jeg fulgte veien fire - fem kilometer øst før jeg krysset ved Eldrevatn og fulgte Ulvhaugelvi/en sommerruta nordover til jeg møtte kvisteløypa ved Masseringstjørni. Om man heller gjør dette får man mye slakkere oppstigning enn ved å ta kvisteruta, men også flere kilometer. Etter Masseringstjørni går man i variert terreng, uten de store ned- eller oppoverbakkene. Mot etappens slutt skal man opp- og ned fra Suleskaret, med latterlig fin utsikt. Så venter noen gode "vannkilometer". 

Sulebu - Tyinvannet (?km)

Denne etappen er vanskelig å beskrive, da jeg rett og slett ikke vet helt sikkert hvor jeg har gått. Forklaringen på det er en gledelig en - her er det PREPPA LØYPER. Jeg kom til Sulebu i kuling med dårlig sikt og mye fokksnø og hytta så ut som en hvilken som helst hytte midt på snaufjellet. Jeg sov på hytta i uværet og våknet dagen etter til strålende sol og klart vær. Mens jeg spiste frokost hørte jeg en voldsom motordur og tittet ut av vinduet. Tre meter fra hytta durte en preppebil forbi og kjørte opp skikkelige trikkeskinner. Et noe absurd syn etter uker på snaufjellet hvor jeg som regel måtte tråkke egne spor og om jeg var heldig hadde en eller to skiløpere gått før meg og tråkke opp det verste. Jeg ga ikke navigering en tanke da jeg trådde ut i løypenettverket. Fulgte skilt mot skiheis, som jeg viste lå like ved Tyin. Underveis spurte jeg skiløpere om veien og fulgte deres råd. Etter en time eller to var jeg midt i en slålombakke, valset ned denne og fulgte like fine løyper videre til Tyinkrysset hvor både handling og fråtsing sto på agendaen. Dagens siste økt besto av å komme seg opp til Tyinvannet, og det var ikke lett. En stor kontrast til tidligere på dagen. Det går ikke løyper opp, men Joker kjører varer til hyttene som ligger her oppe og hadde dermed en scooterløype som jeg fulgte. Fy søren. Den var bratt. Til tider var det umulig å gå med ski på beina og det var trangt og knotete. Anbefaler ingen å gå her. Men så går ikke DNT ruta her heller. Den går fra Sulebu til Sletningsbu, som helt sikkert er en mye finere tur. Jeg var bare veldig bestemt på å handle. Hehe. 

Skarveheimen er en nydelig og variert etappe en kan glede seg til!

IMG_0698.JPG

Preparerte løyper og sol fra Sulebu - en drøm! 

Etappebeskrivelse: Hardangervidda

Som første av fire innlegg med etappebeskrivelse kommer dette til å ta for seg etappen over Hardangervidda, fra Haukeliseter til Finse. Jeg har jo sovet en del i telt og har dermed sjeldent startet og stoppet ved hyttene langs ruta, men for enkelthetsskyld tar jeg utgangspunkt i de ved beskrivelse. 

Haukeliseter - Hellevassbu (23km)

Første etappe går fra Haukeliseter til Hellevassbu. Normalruta starter ved at man går nord/nordvest opp fra Haukeliseter opp en meget bratt bakke fra. Denne bakken er ikke så grei med fullasta pulk, da traversering i så bratt terreng ofte betyr en del velt. Jeg valgte derfor å heller gå mot sørvest mot Tjønnlegbekken for så å ta nordøst og kom dermed opp på platået på et slakere vis. Etter fire kilometer møter man normalruta ved Store Venaretjønn. Dette er to kilometer lenger, men på denne måten får man en mye mykere start. Når man har møtt normalruta er det ikke snakk om mange kilometerene før man møter nok en bratt bakke, som man må opp. Her er det vel snakk om omtrent 200 meter stigning over en kort avstand. Med fullasta pulk er dette en tung jobb, og man bør sette av en del tid for å forsere. Deretter venter en fin nedkjøring til Mannevatn. Videre er også etappen ganske lett og fin og går videre over noen vann og i et dalføre. Ikke mye stigning her altså. Etappen avsluttes veldig lett med nedkjøring ut av dalen og mot Hellevassbu. 

Hellevasbu - Litlos (20km)

Turen fra Hellevassbu til Litlos er fin! Den er forholdsvis kupert til å være på vidda, men på en behagelig og «duvete» måte. Det er aldri bratt og bakkene er lange og fine. En får en bakke med omlag 150 meter stigning umiddelbart opp fra Hellevassbu, og det er jo egentlig ganske greit. Gå seg litt varm. Så er det som sagt slakke, fine bakker opp og ned så lenge man holder seg på land, rundt en mil. Deretter en lang og deilig nedkjøring mot Kvennsjøen, som en så kan kose seg med flatt terreng på i 3-4 kilometer før en smetter over på Litlosvannet og flere flate kilometer som en fin avslutning på dagen. 

I flott terreng på vei mot Litlos&nbsp;

I flott terreng på vei mot Litlos 

Litlos - Sandhaug   (27km) 

En litt lenger etappe, men til gjengjeld den flateste hittil. Dagens eneste stigning verdt å nevne går opp fra Litlos og til en er ved vest for Holken. Dette er vel ca 2 kilometer og vipps - så er en (nesten) ferdig med motbakker for dagen. Resten av dagen går man i typisk viddelandskap med unntak av den lange, fine nedkjøringen til Nordmannslågen og videre krysningen av Nordmannslågen som jo er en enkel affære. En lett og fin etappe. 

Sandhaug - Stigstuv   (19km) 

En av turens flateste etapper! Her går man faktisk over myr så og si hele dagen, og det sier jo sitt. Det er nesten HELT flatt. Ikke er etappen særlig lang heller, så om man ønsker å slå sammen flere etapper bør det gjøres i kombinasjon med denne. Jeg gikk selv fire mil uten altfor mye anstrengelse den dagen jeg var i dette området. 

Stigstuv - Krækkja   (23km (vanlig rute))

Terrenget her kan minne mye om det mellom Hellevassbu og Litlos, en del opp ned men alltid i ganske slakke, fine bakker. Dagens største utfordring kan bli å krysse RV7, som kan være litt vrient med høye brøytekanter. Normalruta krysser ved Halne og tar deg rett nordover, over en topp mor Krækkja etter Halne. Det var dårlig sikt, ingen kvist og mye løssnø denne dagen, så for meg var det uaktuelt ta denne ruta. Jeg valgte heller å følge RV7 øst og kryssa ved Krækkjaungen. Her har jeg kryssa før, så jeg visste at det skulle gå greit. Det er en ganske lang omvei (i underkant av en mil kanskje?), men under forholdene var det nødvendig. Jeg har hørt at den direkte ruta mellom Halne og Krækkja er fin, så under vanlige forhold ville jeg kanskje heller valgt denne.

Leir på Krækkjaungen&nbsp;

Leir på Krækkjaungen 

Krækkja - Finse   (24km) 

Denne turen har jeg gått før, sørover, og her vil jeg påsta at sør er best. Det var tungt å gå nordover her. Starten av etappen er fin med krysning av Drageidfjorden. Et par kilometer etter Drageidfjorden skal man ned en BRATT bakke mot Finnsbergvatnet. Jeg var heldig og hadde mye løssnø, noe som tilsier at man kan traversere nedover uten for mye pulkvelt. Etter Finnsbergvatnen er det opp, opp, opp. Dette tror jeg er turen lengste motbakke på omlag seks kilometer, heldigvis avløst av to vann. Etter  Brattefonnvannet har man etappene siste betydelige motbakke opp til 1425. Deretter har man en fin lang nedkjøring på seks-syv kilometer mot Finse( 1220 MOH). Jeg skal ærlig si at det er mulig at jeg husker etappen som veldig slitsom da formen var ganske dårlig denne dagen. Bakkene slet jeg meg opp da det begynte å gå mot kveld og motivasjonen var på bunn. Jeg tror nok det hadde vært lettere i sol, med fulle energilagre og bedre motivasjon. En ting skal være sikkert - etappen byr på nydelig natur og flott utsikt. Så det er bare å glede seg (og stålsette seg for en uendelig bakke)! 

Hardangervidda er turens letteste etappe og jeg syns det var veldig greit å gå meg i gang i dette området. For meg er alltid de første tre - fire dagene på tur tyngst og jeg er veldig glad jeg ikke fikk de i Breheimen for å si det sånn. Etter Hardangervidda følger Skarveheimen, og jeg skal få skrevet et innlegg om den så snart jeg kan. 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

En uke på tur er over

I morgen tidlig har det gått én uke siden jeg begynte turen min på Haukeliseter, og det føles rart. På ett vis virker det som om jeg begynte for noen timer siden, på en annen side føles det som år siden siste jeg satt i en sofa, så på TV eller lagde mat på et kjøkken.

IMG_0511.JPG

Uansett, litt om turen så langt. De to første dagene var utrolig tunge. Jeg brukte TO dager på å komme meg fra Haukeliseter til Hellevassbu. Alt var feil. Vær, føre og form. Deretter måtte jeg ligge en dag å vente på været. Etter det fikk jeg sårt trengte kilometer lagt bak meg. I går gikk jeg søren meg fire mil og er mega-stolt. 

IMG_0537.JPG

I skrivende stund ligger jeg i teltet mitt ved Krækkja, det vil si at jeg er i rute! Kanskje så i rute at jeg skal la søndag være søndag og hvile om noen dager?! Jeg tror kroppen trenger det. Jeg tror aldri jeg har kjent på så mye slit som jeg har fjor den siste uka.

Treningstur på Totland

 •inneholder sponset produkt•

Det blir mye dekktrening for tiden, men det er greit med litt variasjon. Særlig da det for en gangs skyld har vært nydelig vintervær i Bergen. Da må man gripe sjangsen. På søndag hadde vi en nydelig dag på Totland og fikk samtidig tatt noen fine bilder! 

IMG_0134.JPG
IMG_0121.JPG
IMG_0117.JPG

Jeg fikk også testet den nye sekken jeg har fått fra Fjellpulken. Dog uten noe å dra på. Sekken var kjempegod på ryggen og med en hel del smarte løsningen. Jeg kommer til å skrive mer om den og det andre utstyret jeg har fått ved en senere anledning.  

Dekktrening

Fysisk trening er absolutt en av de viktigste forberedelsene som må gjøres i forkant av en lengre tur på ski. For min del er det på høy tid å virkelig sette inn støtet nå, da det er under fem måneder til avreise.

Et helt grunnleggende prinsipp innen trening er å utføre den aktiviteten du vil bli god på når du trener. Man løper for å bli bedre i løping - åpenbart. For ei som vil bli god på en sesongbasert aktivitet som å dra pulk er det kanskje ikke like enkelt, men en forholdsvis lik aktivitet er å dra dekk og det er her fokuset mitt ligger om dagen. Det trekkes - og jeg koser meg! Det er deilig å trene ute i frisk luft, og enda deiligere å ha et dekk hengende etter som et påskudd for å ikke jogge. 

IMG_5188.JPG

Jeg var så heldig å få både dekk og taudrag av ei venninne til jul i fjor, og fikk høre at det var litt av en jobb å rigge det til. Resultatet ble likevel veldig godt, og jeg er megafornøyd med gaven!  Da jeg tenker det kan være interessant for andre å høre om hvordan man kan rigge til et dekk, skal jeg forhøre meg med nevnte venninne, studere dekket og dele en forklaring i løpet av uken. Bortsett fra selve dekket og taudraget trenger man en god sele å trekke med. Jeg bruker Fjellpulken sin standard sele, som er den samme som jeg bruker når jeg trekker pulk. 

IMG_5062.JPG

Det er også en stor fordel å bruke staver. Med mindre jeg har med hund, bruker jeg alltid staver. Dette både for å gjøre aktiviteten mest mulig lik det jeg faktisk trener til og for å fordele belastningen. I tillegg kan det også være greit for balansen - det er lett å bli litt vinglete når man drar på noe kroppen ikke vant med. Stavene bør være kortere enn man kanskje er vant med fra skigåing eller vanlig stavgåing. En 90 graders vinkel i albuen er greit. 

IMG_5047.JPG

Dekktrening er god målrettet trening for folk som trekker mye pulk, men også en super treningsform for alle som er ute etter å trene store muskelgrupper og utholdenhet (og misliker løping). Og som selveste Ousland sier - det bygger karakter!