Etappebeskrivelse: Breheimen

Breheimen har rykte på seg for å være vill og vakker. Noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Breheimen er også kategorisert som den tøffeste etappen på MASSIV IV. Det stemmer nok, men jeg syns ikke det var så veldig mye tyngre enn Jotunheimen egentlig.  

FullSizeRender.jpg

Krossbu -  Nørstedalsseter (22 km)

Om man har gått nedom Krossbu slik jeg gjorde går de første to kilometerene rett vest mot Sognefjellshytta. En liten bakke og ellers helt flatt. Etter Sognefjellshytta går man i en særdeles kronglete rute ned mot Storevatnet (1270). Her måtte jeg flere ganger opp med kompasset for å sjekke at jeg var på rett spor, da det føltes som om jeg gikk i ring. Det var riktignok kvista, men jeg var helt sikker på at jeg hadde havna i en av rundløypene. Jeg hadde ikke det. Storevatnet er regulert, og det var svære isblokker i enden av vannet. I tillegg går man ut på vannet omtrent der de tapper, så vær veldig nøye med å følge kvist her! Når storevatnet er kryssa skal man få klatre litt, opp til omtrent 1600 moh. Ganske bratt opp her, men ikke uoverkommelig. Deretter venter en fin nedkjøring til Liabrevatnet (1460 moh) før man går inn i Vetledalen. En fæl dal. Særlig å gå ned med pulk. Det er helninger i alle retninger kombinert med nedstigning, noe som betyr at man er garantert pulkvelt. Her var jeg så klønete at jeg knakk en del av draget til pulken min, noe som resulterte i en latterlig tung og vond avslutning på etappe. Desto nydeligere var det å se Nørstedalsseter når dalen endelig var for forsert. 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Nørstedalsseter - Sota Sæter (22km)

En av turens aller fineste etapper! Variert og i forholdsvis lett terreng var det en fryd å gå! Fra Nørstedalsseter setter men kurs nordvest mot Viflamyrane, et regulert vann som man ikke kan gå på. Man må gå langs vannet, men det er ikke så bratt, så det skal gå helt fint uten for mye velt, det gjorde det for min del. Etter Fivlamyrane har man gått, tja, omlag 6 kilometer av etappen. De neste 4-5 går i fint flatt terreng nede i en bred og vakker dal (1100 moh).

Fint terreng i Fortunsdalen

Fint terreng i Fortunsdalen

Deretter starter oppstigningen mot Fortundalsbreen som er akkurat så bratt at du kjenner det i beina uten at det føles veldig tungt -en kjekk motbakke opp til 1600 meter (om du ikke er redd for litt vind anbefaler jeg camp 200 meter før stiskillet ved på sørsiden av breen, da har du utsikt til breen i nord og Fortundalsbreen i sør, nydelig!).

Turens siste, og fineste leirplass.  

Turens siste, og fineste leirplass.  

En får gå på breen i rundt 3 kilometer før moroa er over og en må stålsette seg for 800 meter med nedstigning. Tidvis bratt. De siste kilometerne skal man krike og kroke seg gjennom en skog. Litt masete og for min del måtte jeg ta av meg skia. Plutselig åpenbarer Sota Sæter seg mellom trærne - også er søren meg turen over! For en følelse det var. Max mestring! Om du lurer på å gå MASSIV, gjør det! Gå gjerne mot nord, det er fint. 

Etappebeskrivelse: Skarveheimen

Akk, Skarveheimen. Den fineste heimen jeg veit om. Det er noe med dette turområdet. Jeg tror det er kombinasjonen av kuppert og variert terreng  uten de altfor bratte og utfordrende partiene. Jeg vil kanskje si at området er vilt, men snilt. Og sinnsykt vakkert. En vintertur i Skarveheimen er noe alle friluftsfolk bør få gjennomført. Sommerturer her er også fint, men det må nevnes at det er fryktelig mye steinrøys i området. Derfor er kanskje vintertur å anbefale.

Finse - Geiterygghytta (18km)

For en etappe. Her har man alt! Motbakker som er akkurat bratte nok til at du har litt å jobbe med uten å ta knekken på deg, morsom nedkjøring, vannkryssing og latterlig fin natur. På Finse starter du på litt over 1220 moh, krysser togskinnene og begynner å umiddelbart å jobbe deg oppover mot Omnsbreen og dagens høyeste punkt som er på omlag 1550 moh. Denne bakken er lang og fin, ingenting å grue seg til. Vel oppe får man en eller to ganske flate kilometer før nedkjøringen til Omnsvatnet. Her er det noen ganske bratte partier, men de ligger i dalfører og sansynligheten for å få løssnø er dermed ganske høy og det gjør nedkjøringen mye kjekkere. Etter nedkjøringen følger man Omnsvatnet et par kilometer da dette er regulert og man ikke kan gå på det (eller er det regulert? Isen var i allefall ikke trygg i år og kvisten gikk ved siden). Her er det litt helning og uten mye løssnø her må man forberede seg på utfordringer med veltende pulk. Det hadde jeg. Etter dette er det ingen flere utfordringer. Litt flatt, litt nedover og bittelitt opp før man smetter over på Geiteryggvatnet og nyter de siste få kilometerne. En kort, fin tur. Jeg var veldig sliten og hadde ganske dårlig glid, men brukte godt under seks timer på turen. 

Geiterygghytta - Iungdalshytta (27km)

Denne etappen hadde jeg gruet meg til. Jeg møtte en mann på Hardangervidda som sa han ikke trodde jeg kom til å klare å komme meg opp bakkene etter Geiterygghytta med pulken min. Og jeg trodde ham. Ble mer og mer redd jo mer jeg studerte høydekurvene på kartet. Også viste det seg at det gikk som en lek! Ikke hør på negative fjellfolk! Det er utvilsom noe bratt stigning like etter hytta, men med langfeller er det ikke noe problem å komme seg opp. De første to kilometerne er de tøffeste. Etterfulgt av de har man en liten nedkjøring til Rossdalen med litt krokete terreng før man møter etappens siste betydelige stigning opp til vannet øst for Bolhovd. Deretter venter mange, flate kilometer både før og etter Kongshelleren (hvor man kan sove om man ønsker en litt kortere etappe). Mot slutten av etappen har man en litt bratt nedkjøring mot Iungdalen, men som forrige bratte nedkjøring går den i et dalføre og man har forhåpentligvis fine snøforhold for nedkjøring. Deretter følger fem-seks kilometer i dalføret med typisk dalterreng - flatt og fint.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Iungdalshytta - Bjordalsbu (16km)

Denne etappen er det nok høydemeter å bryne seg på. Man går stort sett opp hele dagen. Men igjen, ikke noe avskrekkende. Det er som regel slakt. En starter dagen med noen kilometer på Iungdalsvatnet (1090 moh.) mot Mjolga, en stor bekk man følger den første delen av stigningen. Så er det egentlig ikke så mye mer å si enn at man går oppover og nordover i omlag en mil til man er på 1620 moh. (som jeg målte som høyeste punkt). Den siste kilometeren, kanskje to, er flate og går over Bjordalsvatnet. 

Kveld i Iungdalen  

Kveld i Iungdalen  

Bjordalsbu - Sulebu (29km)

MASSIV IVs lengste etappen om man benytter seg av hytter. Fra Bjordalsbu har man omlag en mil med nedkjøring, fra Bjordalsbu som ligger 1580 meter over havet, til Riksvei 50 som ligger på 1020 meter over havet. En ganske lett start, med andre ord. Første del av nedkjøring er fin, men de siste to - tre kilometerne går i en til tider veldig smal og bratt bekkedal. Ved riksveien valgte jeg å ta en annen rute enn den DNT har lagt opp til, da det så ganske vrient ut med pulk. Jeg fulgte veien fire - fem kilometer øst før jeg krysset ved Eldrevatn og fulgte Ulvhaugelvi/en sommerruta nordover til jeg møtte kvisteløypa ved Masseringstjørni. Om man heller gjør dette får man mye slakkere oppstigning enn ved å ta kvisteruta, men også flere kilometer. Etter Masseringstjørni går man i variert terreng, uten de store ned- eller oppoverbakkene. Mot etappens slutt skal man opp- og ned fra Suleskaret, med latterlig fin utsikt. Så venter noen gode "vannkilometer". 

Sulebu - Tyinvannet (?km)

Denne etappen er vanskelig å beskrive, da jeg rett og slett ikke vet helt sikkert hvor jeg har gått. Forklaringen på det er en gledelig en - her er det PREPPA LØYPER. Jeg kom til Sulebu i kuling med dårlig sikt og mye fokksnø og hytta så ut som en hvilken som helst hytte midt på snaufjellet. Jeg sov på hytta i uværet og våknet dagen etter til strålende sol og klart vær. Mens jeg spiste frokost hørte jeg en voldsom motordur og tittet ut av vinduet. Tre meter fra hytta durte en preppebil forbi og kjørte opp skikkelige trikkeskinner. Et noe absurd syn etter uker på snaufjellet hvor jeg som regel måtte tråkke egne spor og om jeg var heldig hadde en eller to skiløpere gått før meg og tråkke opp det verste. Jeg ga ikke navigering en tanke da jeg trådde ut i løypenettverket. Fulgte skilt mot skiheis, som jeg viste lå like ved Tyin. Underveis spurte jeg skiløpere om veien og fulgte deres råd. Etter en time eller to var jeg midt i en slålombakke, valset ned denne og fulgte like fine løyper videre til Tyinkrysset hvor både handling og fråtsing sto på agendaen. Dagens siste økt besto av å komme seg opp til Tyinvannet, og det var ikke lett. En stor kontrast til tidligere på dagen. Det går ikke løyper opp, men Joker kjører varer til hyttene som ligger her oppe og hadde dermed en scooterløype som jeg fulgte. Fy søren. Den var bratt. Til tider var det umulig å gå med ski på beina og det var trangt og knotete. Anbefaler ingen å gå her. Men så går ikke DNT ruta her heller. Den går fra Sulebu til Sletningsbu, som helt sikkert er en mye finere tur. Jeg var bare veldig bestemt på å handle. Hehe. 

Skarveheimen er en nydelig og variert etappe en kan glede seg til!

IMG_0698.JPG

Preparerte løyper og sol fra Sulebu - en drøm! 

Etappebeskrivelse: Hardangervidda

Som første av fire innlegg med etappebeskrivelse kommer dette til å ta for seg etappen over Hardangervidda, fra Haukeliseter til Finse. Jeg har jo sovet en del i telt og har dermed sjeldent startet og stoppet ved hyttene langs ruta, men for enkelthetsskyld tar jeg utgangspunkt i de ved beskrivelse. 

Haukeliseter - Hellevassbu (23km)

Første etappe går fra Haukeliseter til Hellevassbu. Normalruta starter ved at man går nord/nordvest opp fra Haukeliseter opp en meget bratt bakke fra. Denne bakken er ikke så grei med fullasta pulk, da traversering i så bratt terreng ofte betyr en del velt. Jeg valgte derfor å heller gå mot sørvest mot Tjønnlegbekken for så å ta nordøst og kom dermed opp på platået på et slakere vis. Etter fire kilometer møter man normalruta ved Store Venaretjønn. Dette er to kilometer lenger, men på denne måten får man en mye mykere start. Når man har møtt normalruta er det ikke snakk om mange kilometerene før man møter nok en bratt bakke, som man må opp. Her er det vel snakk om omtrent 200 meter stigning over en kort avstand. Med fullasta pulk er dette en tung jobb, og man bør sette av en del tid for å forsere. Deretter venter en fin nedkjøring til Mannevatn. Videre er også etappen ganske lett og fin og går videre over noen vann og i et dalføre. Ikke mye stigning her altså. Etappen avsluttes veldig lett med nedkjøring ut av dalen og mot Hellevassbu. 

Hellevasbu - Litlos (20km)

Turen fra Hellevassbu til Litlos er fin! Den er forholdsvis kupert til å være på vidda, men på en behagelig og «duvete» måte. Det er aldri bratt og bakkene er lange og fine. En får en bakke med omlag 150 meter stigning umiddelbart opp fra Hellevassbu, og det er jo egentlig ganske greit. Gå seg litt varm. Så er det som sagt slakke, fine bakker opp og ned så lenge man holder seg på land, rundt en mil. Deretter en lang og deilig nedkjøring mot Kvennsjøen, som en så kan kose seg med flatt terreng på i 3-4 kilometer før en smetter over på Litlosvannet og flere flate kilometer som en fin avslutning på dagen. 

I flott terreng på vei mot Litlos 

I flott terreng på vei mot Litlos 

Litlos - Sandhaug   (27km) 

En litt lenger etappe, men til gjengjeld den flateste hittil. Dagens eneste stigning verdt å nevne går opp fra Litlos og til en er ved vest for Holken. Dette er vel ca 2 kilometer og vipps - så er en (nesten) ferdig med motbakker for dagen. Resten av dagen går man i typisk viddelandskap med unntak av den lange, fine nedkjøringen til Nordmannslågen og videre krysningen av Nordmannslågen som jo er en enkel affære. En lett og fin etappe. 

Sandhaug - Stigstuv   (19km) 

En av turens flateste etapper! Her går man faktisk over myr så og si hele dagen, og det sier jo sitt. Det er nesten HELT flatt. Ikke er etappen særlig lang heller, så om man ønsker å slå sammen flere etapper bør det gjøres i kombinasjon med denne. Jeg gikk selv fire mil uten altfor mye anstrengelse den dagen jeg var i dette området. 

Stigstuv - Krækkja   (23km (vanlig rute))

Terrenget her kan minne mye om det mellom Hellevassbu og Litlos, en del opp ned men alltid i ganske slakke, fine bakker. Dagens største utfordring kan bli å krysse RV7, som kan være litt vrient med høye brøytekanter. Normalruta krysser ved Halne og tar deg rett nordover, over en topp mor Krækkja etter Halne. Det var dårlig sikt, ingen kvist og mye løssnø denne dagen, så for meg var det uaktuelt ta denne ruta. Jeg valgte heller å følge RV7 øst og kryssa ved Krækkjaungen. Her har jeg kryssa før, så jeg visste at det skulle gå greit. Det er en ganske lang omvei (i underkant av en mil kanskje?), men under forholdene var det nødvendig. Jeg har hørt at den direkte ruta mellom Halne og Krækkja er fin, så under vanlige forhold ville jeg kanskje heller valgt denne.

Leir på Krækkjaungen 

Leir på Krækkjaungen 

Krækkja - Finse   (24km) 

Denne turen har jeg gått før, sørover, og her vil jeg påsta at sør er best. Det var tungt å gå nordover her. Starten av etappen er fin med krysning av Drageidfjorden. Et par kilometer etter Drageidfjorden skal man ned en BRATT bakke mot Finnsbergvatnet. Jeg var heldig og hadde mye løssnø, noe som tilsier at man kan traversere nedover uten for mye pulkvelt. Etter Finnsbergvatnen er det opp, opp, opp. Dette tror jeg er turen lengste motbakke på omlag seks kilometer, heldigvis avløst av to vann. Etter  Brattefonnvannet har man etappene siste betydelige motbakke opp til 1425. Deretter har man en fin lang nedkjøring på seks-syv kilometer mot Finse( 1220 MOH). Jeg skal ærlig si at det er mulig at jeg husker etappen som veldig slitsom da formen var ganske dårlig denne dagen. Bakkene slet jeg meg opp da det begynte å gå mot kveld og motivasjonen var på bunn. Jeg tror nok det hadde vært lettere i sol, med fulle energilagre og bedre motivasjon. En ting skal være sikkert - etappen byr på nydelig natur og flott utsikt. Så det er bare å glede seg (og stålsette seg for en uendelig bakke)! 

Hardangervidda er turens letteste etappe og jeg syns det var veldig greit å gå meg i gang i dette området. For meg er alltid de første tre - fire dagene på tur tyngst og jeg er veldig glad jeg ikke fikk de i Breheimen for å si det sånn. Etter Hardangervidda følger Skarveheimen, og jeg skal få skrevet et innlegg om den så snart jeg kan. 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

En uke på tur er over

I morgen tidlig har det gått én uke siden jeg begynte turen min på Haukeliseter, og det føles rart. På ett vis virker det som om jeg begynte for noen timer siden, på en annen side føles det som år siden siste jeg satt i en sofa, så på TV eller lagde mat på et kjøkken.

IMG_0511.JPG

Uansett, litt om turen så langt. De to første dagene var utrolig tunge. Jeg brukte TO dager på å komme meg fra Haukeliseter til Hellevassbu. Alt var feil. Vær, føre og form. Deretter måtte jeg ligge en dag å vente på været. Etter det fikk jeg sårt trengte kilometer lagt bak meg. I går gikk jeg søren meg fire mil og er mega-stolt. 

IMG_0537.JPG

I skrivende stund ligger jeg i teltet mitt ved Krækkja, det vil si at jeg er i rute! Kanskje så i rute at jeg skal la søndag være søndag og hvile om noen dager?! Jeg tror kroppen trenger det. Jeg tror aldri jeg har kjent på så mye slit som jeg har fjor den siste uka.

Ruta mi!

Det er på høy tid å fortelle om hvor jeg faktisk skal gå. Turen jeg skal gå tar utganspunkt i en av DNT sine langturer - MASSIV IV. Denne turen går fra Sota Sæter i Breheimen til Haukeliseter på Hardangervidda. På veien går man også gjennom Jotunheimen og Skarveheimen.  Turen er 350 kilometer. Noen endringer har jeg dog gjort. 

IMG_5570.JPG

For det første har jeg snudd ruta. Jeg starter på Haukeliseter. Det er to grunner til dette. Mellom Sota Sæter og Nørstedalseter (i Breheimen) må man krysse en bre. Da jeg går alene og ikke har noe særlig brekunnskap å skryte av, er jeg helt avhengig av at det er kvistet for å forsere trygt. Det kvistes først rundt 24. mars i det området, omtrent tre uker ut i turen min. Noe som gjorde det helt nødvendig å gå mot nord. I tillegg håper jeg at om jeg går nordover, så går jeg med våren. Det er større sansynlighet for fint vær i slutten av mars, og finværet vil jeg helst ha i Jotunheimen og Breheimen som både er ukjent for meg og hvor det er tøffere terreng. 

Ruta starter altså på Haukeliseter. Derfra går jeg en av de klassiske krysningene av Hardangervidda til Finse. Ved Finse går jeg inn i Skarveheimen hvor jeg følger høyfjellsruta til Jotunheimen ved Tyin. Derfra setter jeg kurs mot Sognefjellsveien før jeg til slutt trer inn i Breheimen og siste etappe med "målgang" på Sota Sæter.

IMG_5563.JPG

Jeg har også utvidet ruta litt, med omlag 50 - 60 kilometer. Ved Krækkja på Hardangervidda har jeg planlagt å gå nedom Heinsete før jeg går til Finse. For det første er det en veldig flott skitur ned dit, over lange, fine vann. Det er også utrolige greie folk som jobber der, og som på en tidligere tur var god hjelp i nøden. De kjørte oss med scooter til riksvei 7 og videre til Ustaoset med bil da turfølget mitt ble såpass skadet at hun ikke kunne gå. Veldig snilt, og jeg skulle gjerne takket de en gang til. 

Jeg kommer også til å gå Jøkulrunden da jeg er ved Finse. For det tror jeg er Norges fineste skitur. Dette forutsetter igjen at det er kvistet der da man går på bre, etter kvisteplanen skal det være det, så jeg krysser fingrene for at været tillater kvisting etter planen. 

Hvorfor en DNT-rute? 

Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta utgangspunkt i en av DNT sine turer. Dette er min første langtur helt alene på vinterstid. Det at det ligger hytter langs hele ruta er en trygghet. Jeg har ikke planer om å bruke de noe særlig om alt går som det skal. Men om det ikke skulle gjøre det er hyttene en stor trygghet. Det å kunne tørke klissvått utstyr eller søke skikkelig ly i ordentlig uvær er en stor fordel. I tillegg legger ikke DNT opp rutene sine i skredfarlig terreng. Dette er så klart noe jeg kunne klart helt selv også, men jeg tror de erfarne fjellfolkene i DNT klarer det hakket bedre. Det er også fint å ha tilgang til detaljert ruteinformasjon og råd fra tidligere turgåere. 

Jeg var litt redd for at det å gå en DNT-rute gjorde turen min mindre ekspedisjonsaktig, men det skal nok gå helt greit. Jeg går før sesongen virkelig starter i fjellet, noe som tilsier at jeg ikke kommer til å møte mange. I tillegg skal jeg jo sove i telt, gjerne et stykke unna hyttene. Så får heller min neste langtur gå utenfor løypenettet. 

Utdrag fra turdagboka - Skarveheimen

Jeg skriver alltid dagbok da jeg er på tur. For min del blir det gjerne sånn at da jeg kommer hjem fra en tur, så har hele den totale turopplevelsen vært så stor at jeg glemmer alle de mindre detaljene, og det syns jeg er veldig trist. 

I sommer gikk jeg og mamma en mindre del av ruta jeg skal gå i vinter, for å bli litt kjent i området i håp om å gjøre vinternavigeringen litt greiere. I tillegg er det jo gøy å vite litt mer enn hva du kan lese av kartet om hva man har i vente. I disse dager sitter jeg med kart og tegner inn ruta, og da er det kjekt å lese i turdagboka samtidig. 

7. august 2017. Breistølen - Bjordalsbu (12km) 

Jeg tok bussen fra Bergen til Borlaug, der mamma og pappa hentet meg med bobilen. De er på vei hjem fra ferie. Eller, pappa er på vei hjem fra ferie, mamma tar noen dager til med meg. Veldig snilt gjort av henne å bli med på denne research-turen. Pappa kjørte oss til Breistølen, hvor første etappe startet. Gikk av gårde i lett stigning på en kjerrevei i opplett. I det vi gikk inn i steinrøysa kom regnværet. For ei steinrøys. En kan aldri løfte blikket. Alt fokus er på å balansere. Etter 4,5 time var vi fremme. Det er litt mer enn estimert tid, men jeg syns det er helt greit. Det var glatt og jeg bærer tungt. Nesten 20kg. Det er galskap. Skal gå hytte til hytte i fem dager og jeg bærer 20 KILO! Jeg skylder på kamerautstyr og stor sekk-syndrom. Og mamma som aldri har vært på denne typen tur før og har pakket så sjukt mye mat (som jeg må bære da mamma har dårlig skuldre). Også har jeg med øl. Aleks har brygget øl for første gang, og den er klar om fire dager. Da må jeg bære den mens den gjærer i fire dager, så jeg får smakt det sekundet den er ferdig. 

Nybegynneren - mamma - med fornuftig sekk. Meg - vært på tur en del ganger - sinnsyk sekk. 

Nybegynneren - mamma - med fornuftig sekk. Meg - vært på tur en del ganger - sinnsyk sekk. 

8. august 2017. Bjordalsbu - Iungdalshytta (15km)

Stein, stein, stein. Skarveheimen - hvorfor er du så stappfull av stein?? Sjukt stress. Morgendagen blir like ille, det er vi blitt fortalt. Det er utrolig oppløftende å vite at neste gang jeg skal gå her, ligger denne steinen langt under snøen. Terrenget vil fortsatt være kuppert og jeg ser at det er mange stykker av turen som blir svært tungt på ski. Så lenge jeg klarer å huske på hva som ligger under snøen bør jeg likevel klare å holde motet oppe. 

Stein, stein, stein, mamma, stein, stein.

Stein, stein, stein, mamma, stein, stein.

I dag var det viktig for oss med en god lunsj, så vi fyrte opp brenneren og tok oss en real hver. Jeg sto for matlagingen og helte ut halvparten av maten til mamma ved et uhell. Sånn går det som regel. Heller ut andres mat, min egen mat, alles kaffe. Jaja. 

I bunnen av dette steinfrie paradiset spiste vi lunsj. I ly og like ved en liten elv med friskt vann. 

I bunnen av dette steinfrie paradiset spiste vi lunsj. I ly og like ved en liten elv med friskt vann. 

Det var helt fantastisk å komme frem til Iungdalshytta og tre-retters i selskap med mange hyggelig vandrere. Det er helt utrolig hvor lett det er å bli kjent med folk på DNT-hytter. En har liksom alltid noe til felles. Vi skulle alle videre i samme retning i morgen, og praten dreide seg stort sett om hvorvidt man bør ta en natt på Kongshelleren eller gå helt til Geiteryggshytta. Vi har ikke bestemt oss. Får se an i morgen. 

Dagen ble avsluttet med tannpuss i solnedgang og nydelig natur. 

Nydelige omgivelser for tannpuss. 

Nydelige omgivelser for tannpuss. 

Siste del av turen deler jeg i morgen. Og det er mye spennende i vente! Deler vi opp neste etappe? Er ølen snart ferdig? Hvordan smaker den? Knekker jeg omsider under vekten av sekken? Hehe ;)