Etappebeskrivelse: Breheimen

Breheimen har rykte på seg for å være vill og vakker. Noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Breheimen er også kategorisert som den tøffeste etappen på MASSIV IV. Det stemmer nok, men jeg syns ikke det var så veldig mye tyngre enn Jotunheimen egentlig.  

FullSizeRender.jpg

Krossbu -  Nørstedalsseter (22 km)

Om man har gått nedom Krossbu slik jeg gjorde går de første to kilometerene rett vest mot Sognefjellshytta. En liten bakke og ellers helt flatt. Etter Sognefjellshytta går man i en særdeles kronglete rute ned mot Storevatnet (1270). Her måtte jeg flere ganger opp med kompasset for å sjekke at jeg var på rett spor, da det føltes som om jeg gikk i ring. Det var riktignok kvista, men jeg var helt sikker på at jeg hadde havna i en av rundløypene. Jeg hadde ikke det. Storevatnet er regulert, og det var svære isblokker i enden av vannet. I tillegg går man ut på vannet omtrent der de tapper, så vær veldig nøye med å følge kvist her! Når storevatnet er kryssa skal man få klatre litt, opp til omtrent 1600 moh. Ganske bratt opp her, men ikke uoverkommelig. Deretter venter en fin nedkjøring til Liabrevatnet (1460 moh) før man går inn i Vetledalen. En fæl dal. Særlig å gå ned med pulk. Det er helninger i alle retninger kombinert med nedstigning, noe som betyr at man er garantert pulkvelt. Her var jeg så klønete at jeg knakk en del av draget til pulken min, noe som resulterte i en latterlig tung og vond avslutning på etappe. Desto nydeligere var det å se Nørstedalsseter når dalen endelig var for forsert. 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Nørstedalsseter - Sota Sæter (22km)

En av turens aller fineste etapper! Variert og i forholdsvis lett terreng var det en fryd å gå! Fra Nørstedalsseter setter men kurs nordvest mot Viflamyrane, et regulert vann som man ikke kan gå på. Man må gå langs vannet, men det er ikke så bratt, så det skal gå helt fint uten for mye velt, det gjorde det for min del. Etter Fivlamyrane har man gått, tja, omlag 6 kilometer av etappen. De neste 4-5 går i fint flatt terreng nede i en bred og vakker dal (1100 moh).

Fint terreng i Fortunsdalen

Fint terreng i Fortunsdalen

Deretter starter oppstigningen mot Fortundalsbreen som er akkurat så bratt at du kjenner det i beina uten at det føles veldig tungt -en kjekk motbakke opp til 1600 meter (om du ikke er redd for litt vind anbefaler jeg camp 200 meter før stiskillet ved på sørsiden av breen, da har du utsikt til breen i nord og Fortundalsbreen i sør, nydelig!).

Turens siste, og fineste leirplass.  

Turens siste, og fineste leirplass.  

En får gå på breen i rundt 3 kilometer før moroa er over og en må stålsette seg for 800 meter med nedstigning. Tidvis bratt. De siste kilometerne skal man krike og kroke seg gjennom en skog. Litt masete og for min del måtte jeg ta av meg skia. Plutselig åpenbarer Sota Sæter seg mellom trærne - også er søren meg turen over! For en følelse det var. Max mestring! Om du lurer på å gå MASSIV, gjør det! Gå gjerne mot nord, det er fint. 

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

Oppdatering fra Jotunheimen

God kveld! Nå ligger jeg god og varm langt nede i soveposen. Ute er det omtrent 20 minus og bris. Da føles det ekstra godt å være «inne». 

Under kveldens teltoppsett 

Under kveldens teltoppsett 

I skrivende stund er jeg i Jotunheimen. Det er ikke mange timene siden jeg kom hit, dagen startet i Skarveheimen på Sulebu. I natt var det nemlig stiv kuling og da sover jeg helst ikke i telt. Sulebu var en veldig hyggelig hytte, og da vi var hele ti stykk der ble det en fin og sosial kveld. Det var også utrolig deilig å starte dagen i dag i en varm hytte med varm frokost!

IMG_0701.JPG

Jeg møter en del erfarne fjellfolk mens jeg svanser rundt her, og prøver å alltid å melke de for informasjon om de kommende etappene. Det later til at de tøffeste etappene ennå gjenstår, noe en egentlig kan lese ganske greit fra et kart. Men, de fleste sier at Breheimen (som jeg regner med å være i innen fire dager) virkelig er ekstremt. Mange bratte partier og mye dalfører som heller i alle retninger. Da er det godt å vite at jeg ligger langt foran skjema og kan sette av et par ekstra dager til både Breheimen og Jotunheimen som jo også er ganske kupert. Det er veldig slitsom å hele tiden gå under et tidspress og jeg er megaglad for at været ikke har hold meg for mye tilbake og at jeg slipper dette. De kommend ni dagene skal jeg kose meg på tur med god tid og mye natur. Dette blir bra!  

IMG_0612.JPG

 

 

Ruta mi!

Det er på høy tid å fortelle om hvor jeg faktisk skal gå. Turen jeg skal gå tar utganspunkt i en av DNT sine langturer - MASSIV IV. Denne turen går fra Sota Sæter i Breheimen til Haukeliseter på Hardangervidda. På veien går man også gjennom Jotunheimen og Skarveheimen.  Turen er 350 kilometer. Noen endringer har jeg dog gjort. 

IMG_5570.JPG

For det første har jeg snudd ruta. Jeg starter på Haukeliseter. Det er to grunner til dette. Mellom Sota Sæter og Nørstedalseter (i Breheimen) må man krysse en bre. Da jeg går alene og ikke har noe særlig brekunnskap å skryte av, er jeg helt avhengig av at det er kvistet for å forsere trygt. Det kvistes først rundt 24. mars i det området, omtrent tre uker ut i turen min. Noe som gjorde det helt nødvendig å gå mot nord. I tillegg håper jeg at om jeg går nordover, så går jeg med våren. Det er større sansynlighet for fint vær i slutten av mars, og finværet vil jeg helst ha i Jotunheimen og Breheimen som både er ukjent for meg og hvor det er tøffere terreng. 

Ruta starter altså på Haukeliseter. Derfra går jeg en av de klassiske krysningene av Hardangervidda til Finse. Ved Finse går jeg inn i Skarveheimen hvor jeg følger høyfjellsruta til Jotunheimen ved Tyin. Derfra setter jeg kurs mot Sognefjellsveien før jeg til slutt trer inn i Breheimen og siste etappe med "målgang" på Sota Sæter.

IMG_5563.JPG

Jeg har også utvidet ruta litt, med omlag 50 - 60 kilometer. Ved Krækkja på Hardangervidda har jeg planlagt å gå nedom Heinsete før jeg går til Finse. For det første er det en veldig flott skitur ned dit, over lange, fine vann. Det er også utrolige greie folk som jobber der, og som på en tidligere tur var god hjelp i nøden. De kjørte oss med scooter til riksvei 7 og videre til Ustaoset med bil da turfølget mitt ble såpass skadet at hun ikke kunne gå. Veldig snilt, og jeg skulle gjerne takket de en gang til. 

Jeg kommer også til å gå Jøkulrunden da jeg er ved Finse. For det tror jeg er Norges fineste skitur. Dette forutsetter igjen at det er kvistet der da man går på bre, etter kvisteplanen skal det være det, så jeg krysser fingrene for at været tillater kvisting etter planen. 

Hvorfor en DNT-rute? 

Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta utgangspunkt i en av DNT sine turer. Dette er min første langtur helt alene på vinterstid. Det at det ligger hytter langs hele ruta er en trygghet. Jeg har ikke planer om å bruke de noe særlig om alt går som det skal. Men om det ikke skulle gjøre det er hyttene en stor trygghet. Det å kunne tørke klissvått utstyr eller søke skikkelig ly i ordentlig uvær er en stor fordel. I tillegg legger ikke DNT opp rutene sine i skredfarlig terreng. Dette er så klart noe jeg kunne klart helt selv også, men jeg tror de erfarne fjellfolkene i DNT klarer det hakket bedre. Det er også fint å ha tilgang til detaljert ruteinformasjon og råd fra tidligere turgåere. 

Jeg var litt redd for at det å gå en DNT-rute gjorde turen min mindre ekspedisjonsaktig, men det skal nok gå helt greit. Jeg går før sesongen virkelig starter i fjellet, noe som tilsier at jeg ikke kommer til å møte mange. I tillegg skal jeg jo sove i telt, gjerne et stykke unna hyttene. Så får heller min neste langtur gå utenfor løypenettet.