Utdrag fra turdagboka: Kilimanjaro, del 2

Dag 5, 11. juli 2018 

Endelig er vi i basecamp på 4700 moh! Veien hit var lang, kjedelig og hadde veldig fin utsikt til fjellet når skyene tillot det. Etappen var såpass lang at vi spiste lunsj underveis, det var deilig med en litt lengre pause i løpet av dagen.

IMG_2340.JPG

På slutten av dagens etappe begynte det å bli tungt. Jeg følte liksom aldri at jeg fikk pusten ordentlig ned i lungene. Tok en liten helsesjekk ved ankomst. Oksygenmetningen var på 75% og hvilepulsen lå på 130. Ikke rart jeg føler meg litt uggen.  

Etter noen timer med hvile og mye drikke føler jeg meg bedre, men er spent på i natt. Nå skal vi spise og sove noen timer før vi står opp igjen 23:00 og går 24:00.  

Høyde: 4700 moh

11. juli 22:30  

Snart går vi, formen er ok, men jeg er spent. Mens vi andre sov ble et av medlemmene i gruppa evakuert på grunn av kraftig høydesyke og et annet medlem ble med som følge. Det var veldig synd, da det er fine folk jeg håpet skulle være med på toppnatta. Nå må vi gå å spise før det bærer i vei! 

IMG_3430.JPG

Dag 6, 12. juli 2018  

Endelig nede igjen etter de kanskje ti tøffeste timene i mitt liv. Vi begynte å gå 24:00 og formen var fin her på 4700 moh. Alt på 5000 meter begynte jeg å bli kvalm. På 5200 begynte jeg å kaste opp. Jeg kastet opp/brakk med omlag hvert tiende minutt og jeg gikk fort helt tom for både væske og mat i magen. Til slutt sluttet jeg å prøve å drikke, da det kom rett opp igjen. Terrenget var veldig tøft, til tider 45 grader og jeg var kvalmere enn jeg noen gang har vært samtidig som jeg ikke fikk puste skkkelig. Vi skulle gå 1000 høydemeter i veldig bratt terreng, før det slakket av ved Gilmans Point. Aleks spurte flere ganger om han skulle følge meg ned, men jeg var ikke klar for å snu. Vi ble enige om å prøve å gå til Gilmans for så å ta en vurdering der. Og det klarte jeg, jeg kom meg til Gilmans, selvom jeg måtte presse meg hardere enn noensinne. Formen var elendig, men jeg visste at terrenget skulle bli mye lettere her fra. jeg hadde lyst til å forsøke å gå videre.

IMG_3428.JPG
IMG_3432.JPG

På veien fra Gilmans til Stella gikk vi på en smal sti hvor det var plass til én i bredden. Jeg havnet langt unna både Aleks og guide. Jeg ble dårligere og dårligere men orket ikke si ifra. Jeg sjanglet og begynte å se uklart. Jeg skjønte at jeg burde snu, men klarte ikke forstå hvordan jeg skulle gi beskjed om det. Så jeg gikk videre i en slags tåke. En time senere nådde vi Stella Point, hvor Aleks satt og hvilte på sekken. Jeg veltet meg ned ved siden av han og spydde og gråt om hverandre. Nå var det nok. Det skjønte guidene også, som ble enige om at jeg måtte ned. Jeg ble tildelt en guide, Josef, som skulle følge meg ned. Aleks insisterte på å bli med, men jeg så at formen hans var fin og overtalte han til å prøve.

Aleks insisterte på å ta et bilde på Stella Point. Dette er mitt jegskalsnartspy-smil

Aleks insisterte på å ta et bilde på Stella Point. Dette er mitt jegskalsnartspy-smil

Å gå ned igjen var helt nydelig! Litt ekkelt uten balanse, men å kjenne kvalmen minske for hver høydemeter var fantastisk. Nede i campen møtte jeg tre av de andre deltakerne som måtte snu på Gilman eller før. Vi var altså seks stykk som ikke nådde toppen. Av atten. Nå venter jeg på Aleks i teltet, håper han klarte det! 

... 

Aleks klarte det, men han var ikke bra - i det hele tatt. Jeg gikk ham i møte og så allerede på lang avstand at han ikke var seg selv. Han så så sint ut. Vi begynte å snakke sammen og jeg forsto raskt at han hadde hatt noen voldsomme hallusinasjoner på vei ned og var veldig forvirret. Han hadde også til stadighet satt seg ned for å sove. Jeg ble veldig bekymret og snakket med Julius som hadde fulgt ham ned. Han mente det var hjerneødem og vi måtte evakuere umiddelbart. Aleks fikk medisin mot dehydrering mens jeg pakket bagasjen vår, og etter bare 20 minutter var vi på vei ned. De første fire timene måtte vi gå til fots. Det var tungt for Aleks, som jo var ganske syk, men vi fikk både bærehjelp og egen guide som løp i forveien for å få dekning for å ordne videre evakuering. Fremme på campen på 3900 meter forventet vi å se bilen som skulle kjøre oss ned. Den var ikke der. Vi hadde kommet lavere, men Aleks måtte enda lavere for å bli frisk. Det ble mange timer med venting i campen. Etter fire timer kom bilen, og jeg pustet ut vel vitende om at Aleks nå skulle komme seg ned i lavlandet - den eneste kuren for hjerneødem. 

Nøyaktig 24 timer etter vi sto opp for å gå mot toppen av Kilimanjaro satt vi på et hotell i Moshi, nydusjet med middag og fotball-VM på skjermen (og en mye piggere Aleks). Snakk om kontrasterer. 

IMG_2419.JPG