Mine beste vinterturtips!

På vinterturer, som ofte kan være ganske tøffe, er et hvert tiltak som kan gjøre livet litt lettere velkomne. Jeg har tre tips jeg mener kan gjøre nettopp dette! 

1. Gode rutiner for snøsmelting gir behagelige netter 

Sett bort fra fremdrift er det å smelte snø og lage middag den største arbeidsoppgaven på vintertur. Jeg smelter alltid snø rett etter jeg har lagd middag. Da lar jeg brenneren stå på og spiser mens jeg smelter videre. Det kokende vannet går på termos og Nalgeneflasker. Nalgeneflaskene trer jeg en sokk over og putter i posen. Det er helt utrolig hvor mye det har å si for varmen at man har noe å varme seg på som en ikke trenger å bruke egen kroppsvarme på å varme opp og holde varmt. I tillegg har man drikkevannet klart neste morgen og har dermed spart én time på morgenrutinene (Om ikke du må ha morgengrøt og kaffe og dermed må fyre opp uansett)! 

2. Aldri slå sammen teltet helt

Om du har tunneltelt, ikke slå det heeelt sammen. La stengene bli i kanalene, knekk de over halvveis og rull teltet sammen til en lang pølse som legges på pulken. Det fins egne teltposer til den slags bruk. Prøvd å tre i stenger i kuling alene? Det går nesten ikke. Da er det stor trygghet at teltet nærmest bare må bardunere og spennes opp. Og på godværsdager er det uansett deilig å spare tid! PS: anbefaler å teipe alle ledd på ste egne bortsett fra midterste før du legger ut på tur. 

IMG_0304.JPEG

3. Bedding/sleeper 

For en oppfinnelse! Med en bedding eller en sleeper får man en slags bag som akuratt har plass til sovepose og liggeunderlag (aldri nok med ett) utslått. Senga er altså helt klar når man åpner sleeperen. Denne plasseres enkelt oppå pulken. 

IMG_3116.JPG

Sleeper (grønn) og utslått telt i pose over  

Utdrag fra turdagboka: Elbrus 2017 del 2

22. Juli 2017 - flyttedag

I dag har vi flyttet opp på fjellet, og det har gått med mye energi til dette. Vi flyttet utstyret med gondol og stolheis, men det gikk med mye energi til å frakte alt (mye mat, vann og annet tungt) fra de ulike transportmidlene. Men vi har heldigvis med oss to - tre yrkesmilitære som organiserte dette meget godt, og det ble en fin opplevelse som skapte enda bedre lagfølelse. 

IMG_2047.JPG

Vi gikk selv siste etappe som tok omtrent en time, før vi var på plass i leiren på 3900 moh. Vi tok en liten hvil i sola før lunsj. Og for en lunsj! Suppe, pasta, muffins, brød og godteri. Spiste oss så mette at maten måtte synke i nesten to timer før vi orket akklimatiseringstur. Vi gikk et par timer oppover breen før mer hvile og lesing i sola.

IMG_2048.JPG

Mens K og jeg leste tok søren meg de vi deler container med (vi sover i container)  å «oppgraderte» hele containeren! De lagde tørkeanretning, gangbro og vasket ned hele containeren som ikke var så ren. Så var det tid for middag, like god som lunsjen. Tidlig opp i morgen, vi skal gå langt og høyt. 

23. juli 2017 

Klokka er snart ni, vi skulle gått åtte. Det tordner og blåser, så ingen tur ennå. På den lyse siden har jeg sovet godt, jeg har ikke hodepine og jeg er rå til å tisse på flaske.

- - -

K har vært å snakket med guiden. Ingen tur i dag. Været er for dårlig.

- - -

Nå har jeg sovet nesten to timer. Deilig. Våknet av at jeg måtte tisse. Doen er grusom, men det plager meg egentlig ikke. Den består av et hull i en stålplate og det er bæsj overalt. Mange som er dårlig i magen her. Det er vanlig i høyden.

Den beryktede doen  

Den beryktede doen  

På vei tilbake møtte jeg T som hadde fått 3G dekning, været i natt (den andre gruppa med nordmenn sin toppnatt) og vår egen toppnatt ser veldig bra ut. Her i containeren går tiden med til kortspill, skravling og vanndrikking.

IMG_2049.JPG

Klokka er bare 12:30 og det er mye dag igjen. Det går fint, gjengen her er så morsom I-K som konsekvent kaller crampons for crabs og H som har festet sikringstau til den høye køyesenga så kona hans kan sove trygt i klatresele, haha!  

24. Juli 2017  

Off. I dag har jeg kjent på høyden. På vei ned fra Pashtukov Rocks. Turen opp var bratt og lang og endte på 4700.

Myk start - MYE tøffere terreng i vente  

Myk start - MYE tøffere terreng i vente  

Det var slitsomt og jeg gikk mye i min egen verden og fokuserte på pusten. Snøen er våt og en sklir litt for hvert steg. Litt før 4700 kom hodepinen - dundrende! Da vi nådde toppen var jeg så ivrig på å komme ned i lavere terreng, at jeg tok av meg stegjerna og skle/jogga ned på veldig kort tid. Det var dumt. Fy fader så vondt jeg fikk i hodet av den raske nedstigningen. Et par ganger opplevde jeg også at lungene på en måte knep seg sammen, det var ekkelt. Turte ikke si det til noen, redd for å ikke få prøve meg på toppen. 

I camp fikk jeg i meg masse lunsj og sov et par timer. Avbrutt av en tur ut med tisseflaska. Klarte ikke gå til doen. Tisset rett bak containerveggen da en gjeng russere rundet hjørnet. Det var flaut, men jeg var helt i ørska og ble ikke flau før nå, timer senere.

Utpå kvelden kom M på sykebesøk. Primært til M, som er veldig dårlig, men han testet meg også. Jeg hadde oksygenmetning på 85 og hvilepuls på 105. Ikke helt bra, men greit nok.  

Vi er spente på været. Det er mye dårlig vær og det er ingen garanti for at vi får prøve på toppen.  

25. Juli 2017  

Hviledag. Har hvilt og pakket. Ikke så mye mer. Håper på toppstøt i natt, men været er ikke bra.  

26. juli 2017  

Sto opp 00:15. Været er bra! Formen er bra! Frokost 01:00. Tidligste frokosten jeg har spist. Klarte litt grøt og te, men sulten er ikke helt på plass. Så skulle det siste pakkes og påkledning og utstyr skulle på plass. Slurver ikke med stegjerna i dag for å si det sånn. Det er ganske kaldt ute. Omtrent minus 15. Jeg syns egentlig ikke det er kaldt til vanlig, men her i høyden er blodsirkulasjonen dårlig og man fryser lett. 

02:00 ble vi hentet av beltebil, og den kjørte oss til Pastukhov Rocks, vi rekker ikke gå helt opp i et stykke. Heldigvis har vi alt vært på Pastukhov Rocks, så vi har gått hele veien, etappevis. Ganske spesielt å kjøre opp den stupbratte fjellsiden mens scootere suser forbi i bekmørket.  

Så begynte vi å gå. Det er helt mørkt og veldig kaldt. Jeg er såpass kald at jeg går i dunjakke. Jeg har aldri brukt dunjakke i aktivitet før, selv ikke i 30 minus, men i høyden på natta må jeg det for å ikke fryse. Det er veldig bratt. Vi traverserer så det går greit. Isøksene er klare i øverste hånd i tilfelle fall. Om man faller her er det for bratt til å stoppe fallet på noen annet måte, og det er langt ned.  

Etter noen timer kom soloppgangen. Godt mulig det vakreste jeg har sett. Fjellene snek seg frem bak oss og det samme gjorde skyggen til Elbrus. En skygge på himmelen, det har jeg ikke dett før. Mektig. 

IMG_2054.JPG

Etter 3-4 kalde, tunge og bratte timer tok vi igjen sola og hadde pause i varmen. Den siste timen før pausen gikk vi i Sadelen, slakt oppover i et dalføre. Etter 30 minutter med pause gikk vi videre, klare for siste innsats. Vi skulle opp en siste tøff bakke. Her er det såpass utsatt at man bruker tau. Etter denne bakken gikk vi omlag en kilometer i slak stigning og litt etter ni sto vi på toppen! 

IMG_2057.JPG
IMG_2051.JPG

Tårer ble felt og pusteteknikk ble glemt. Hodepinen meldte seg umiddelbart. Men det la ikke en altfor stor demper på følelsen av å stå på toppen av Europa!!

IMG_2053.JPG

Ned vandret vi raskt og med forrykende hodepine. Denne høyden altså. Jeg er heldigvis ikke kvalm og pusten er god. 

Da vi hadde lagt en ekstra dag på været måtte vi ned fra fjellet samme dag. Det tok på å flytte etter en sånn påkjenning. Men med tanke på dusjen og de deilige sengene som ventet oss gikk det fint!

28 juli

Vi har feiret som ingen andre! Full fest med dans, egenkomponert sang, taler og voldsomme mengder vodka, på ekte russisk vis! For en gjeng og for en mestringsfølelse!

IMG_2055.JPG

Etappebeskrivelse: Breheimen

Breheimen har rykte på seg for å være vill og vakker. Noe jeg utvilsomt sier meg enig i. Breheimen er også kategorisert som den tøffeste etappen på MASSIV IV. Det stemmer nok, men jeg syns ikke det var så veldig mye tyngre enn Jotunheimen egentlig.  

FullSizeRender.jpg

Krossbu -  Nørstedalsseter (22 km)

Om man har gått nedom Krossbu slik jeg gjorde går de første to kilometerene rett vest mot Sognefjellshytta. En liten bakke og ellers helt flatt. Etter Sognefjellshytta går man i en særdeles kronglete rute ned mot Storevatnet (1270). Her måtte jeg flere ganger opp med kompasset for å sjekke at jeg var på rett spor, da det føltes som om jeg gikk i ring. Det var riktignok kvista, men jeg var helt sikker på at jeg hadde havna i en av rundløypene. Jeg hadde ikke det. Storevatnet er regulert, og det var svære isblokker i enden av vannet. I tillegg går man ut på vannet omtrent der de tapper, så vær veldig nøye med å følge kvist her! Når storevatnet er kryssa skal man få klatre litt, opp til omtrent 1600 moh. Ganske bratt opp her, men ikke uoverkommelig. Deretter venter en fin nedkjøring til Liabrevatnet (1460 moh) før man går inn i Vetledalen. En fæl dal. Særlig å gå ned med pulk. Det er helninger i alle retninger kombinert med nedstigning, noe som betyr at man er garantert pulkvelt. Her var jeg så klønete at jeg knakk en del av draget til pulken min, noe som resulterte i en latterlig tung og vond avslutning på etappe. Desto nydeligere var det å se Nørstedalsseter når dalen endelig var for forsert. 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Utsikten fra sovesalen på Nørstedalsseter 

Nørstedalsseter - Sota Sæter (22km)

En av turens aller fineste etapper! Variert og i forholdsvis lett terreng var det en fryd å gå! Fra Nørstedalsseter setter men kurs nordvest mot Viflamyrane, et regulert vann som man ikke kan gå på. Man må gå langs vannet, men det er ikke så bratt, så det skal gå helt fint uten for mye velt, det gjorde det for min del. Etter Fivlamyrane har man gått, tja, omlag 6 kilometer av etappen. De neste 4-5 går i fint flatt terreng nede i en bred og vakker dal (1100 moh).

Fint terreng i Fortunsdalen

Fint terreng i Fortunsdalen

Deretter starter oppstigningen mot Fortundalsbreen som er akkurat så bratt at du kjenner det i beina uten at det føles veldig tungt -en kjekk motbakke opp til 1600 meter (om du ikke er redd for litt vind anbefaler jeg camp 200 meter før stiskillet ved på sørsiden av breen, da har du utsikt til breen i nord og Fortundalsbreen i sør, nydelig!).

Turens siste, og fineste leirplass.  

Turens siste, og fineste leirplass.  

En får gå på breen i rundt 3 kilometer før moroa er over og en må stålsette seg for 800 meter med nedstigning. Tidvis bratt. De siste kilometerne skal man krike og kroke seg gjennom en skog. Litt masete og for min del måtte jeg ta av meg skia. Plutselig åpenbarer Sota Sæter seg mellom trærne - også er søren meg turen over! For en følelse det var. Max mestring! Om du lurer på å gå MASSIV, gjør det! Gå gjerne mot nord, det er fint. 

Etappebeskrivelse: Jotunheimen

Jotunheimen er Massivs tredje og nest siste etappe. Eventuelt andre, om man velger å gå sørover. Etappen er relativt kort, men man får likevel oppleve mye av det fineste Jotunheimen har å by på!

Tyin - Fondsbu (17km)

Siden jeg gikk om Tyinkrysset for å handle, startet jeg denne dagen med et annet utgangspunkt enn det man vil gjøre om man følger hyttenettet til Massiv. Ruta går egentlig om Sletningsbu, og etappen fra Sletningsbu til Tyinvannet vet jeg derfor ingenting om. Men store deler av ruta er jo lik. Jeg lå i telt ved sørenden av Tyinvannet, og etappen gikk derfor stort sett bare over Tyinvannet. Tyinvannet er 14-15 kilometer og mildt sagt ganske kjedelig. Jeg er glad i å gå litt opp og ned, og det var den minimalt av her. Så etappen er jo egentlig ganske lett, det kan jo være fint det også. De siste 2-3 kilometerene av turen går man litt på land her er det litt mer kuppert men ingenting å skryte av egentlig. Jeg tok meg en hviledag på Fondsbu, noe jeg vil anbefale alle å gjøre. Utrolig hyggelig hytte med en helt fantastisk bestyrer man sent kommer til å glemme. Solbjørg er ei varm dame som er så flink til å få alle til å føle seg hjemme. 

Jeg var heldig med været under krysningen av Tyinvannet! 

Jeg var heldig med været under krysningen av Tyinvannet! 

Fondsbu - Skogadalsbøen (24km)

Første del av etappen skal man jobbe seg opp fra Fondsbu som ligger på omtrent 1060 moh til Sløtatjernet på 1322 moh. De første to kilometerene er litt krappe, men det går helt greit. God oppvarming til resten av dagen. Deretter går man i lett kuppert terreng en 5-6 kilometer nordvest før en får en litt bratt nedkjøring til Uranosvatnet. Jeg hadde skare og det ble noen gode tryn på veien ned. De omlag 3 kilometerne over Uradalsvatnet må man nyte, for like etter venter en ganske tøff og bratt bakke opp til Uradalsbandet. Etter Uradalsbandet er det bare nedstigning, hele 600 meter, og mesteparten av den unnagjør man i Uradalen. Det er alt lett og fint - en lang, slakk nedoverbakke.  Den siste kilometeren til Skogadalsbøen er tøff. Her er det både bratt og kronglete fordi hytta ligger på 831 moh, noe som vil si at man er under tregrensa og skog er det nok av her. Jeg måtte gå store deler av denne delen med skia på pulken.

Det skal sies at jeg har hørt (og lest av kartet) at hele denne etappen er utrolig vakker. Dette fikk jeg dessverre aldri oppleve, da jeg gikk i tåke hele dagen. En etappe jeg må gå igjen, med andre ord! 

Skogadalsbøen - Krossbu (17km)

Man starter i skogen, men i mye snillere terreng enn dagen før. Det er ganske flatt og da det  er tett skog utenom de områdene som er rydda for løype er det lett å finne frem. De første 5 kilometerne går man gjennom skogen og i Vetle Utladalen og her gjør man unna de første 150 meterne med stigning nesten uten å merke det. Så venter det jeg opplevde som turens aller tøffeste motbakke. En skal gå fra 1040 moh til 1400 moh på 1,5 km. Brattheten varierer, men til tider følte jeg at det gikk rett opp. Forholdene var forferdelige og jeg tror jeg jobbet med den bakken i over tre timer. Det var såpass bratt at jeg til tider ble dratt mer bakover enn jeg klarte å stavre meg frem. Jeg tenkte stadig på at her kunne det vært greit med stegjern. Det går uten altså, men fytti rakkern. Mitt livs verste bakke. Etter dette føles jo alt lett, det er fint! Når man endelig er kommet opp på 1400 moh er nesten alt av dagens stigning unnagjort. Terrenget er litt krokete og noen partier med en del helning. Ved Bøvervatnet møter man stiskille til Sognefjellshytta og Krossbu. Jeg gikk mot Krossbu, da jeg måtte benytte meg av gasskomfyren på selvbetjeningskvarteret det. Det var tre fine kilometer i nedoverbakke dit. Dagen etter, da tåka hadde letta viste det seg også at området var veldig, veldig fint. Bare se på på bildet under! 

FullSizeRender.jpg

Og vipps - så er Jotunheimen unnagjort. Etappen er tøffere enn de foregående, men også veldig kjekk å gå. Det er gøy at terrenget varierer og det morsomt med litt utfordringer! I alle fall etter to uker på tur når formen begynner å bli ganske grei. 

Etappebeskrivelse: Skarveheimen

Akk, Skarveheimen. Den fineste heimen jeg veit om. Det er noe med dette turområdet. Jeg tror det er kombinasjonen av kuppert og variert terreng  uten de altfor bratte og utfordrende partiene. Jeg vil kanskje si at området er vilt, men snilt. Og sinnsykt vakkert. En vintertur i Skarveheimen er noe alle friluftsfolk bør få gjennomført. Sommerturer her er også fint, men det må nevnes at det er fryktelig mye steinrøys i området. Derfor er kanskje vintertur å anbefale.

Finse - Geiterygghytta (18km)

For en etappe. Her har man alt! Motbakker som er akkurat bratte nok til at du har litt å jobbe med uten å ta knekken på deg, morsom nedkjøring, vannkryssing og latterlig fin natur. På Finse starter du på litt over 1220 moh, krysser togskinnene og begynner å umiddelbart å jobbe deg oppover mot Omnsbreen og dagens høyeste punkt som er på omlag 1550 moh. Denne bakken er lang og fin, ingenting å grue seg til. Vel oppe får man en eller to ganske flate kilometer før nedkjøringen til Omnsvatnet. Her er det noen ganske bratte partier, men de ligger i dalfører og sansynligheten for å få løssnø er dermed ganske høy og det gjør nedkjøringen mye kjekkere. Etter nedkjøringen følger man Omnsvatnet et par kilometer da dette er regulert og man ikke kan gå på det (eller er det regulert? Isen var i allefall ikke trygg i år og kvisten gikk ved siden). Her er det litt helning og uten mye løssnø her må man forberede seg på utfordringer med veltende pulk. Det hadde jeg. Etter dette er det ingen flere utfordringer. Litt flatt, litt nedover og bittelitt opp før man smetter over på Geiteryggvatnet og nyter de siste få kilometerne. En kort, fin tur. Jeg var veldig sliten og hadde ganske dårlig glid, men brukte godt under seks timer på turen. 

Geiterygghytta - Iungdalshytta (27km)

Denne etappen hadde jeg gruet meg til. Jeg møtte en mann på Hardangervidda som sa han ikke trodde jeg kom til å klare å komme meg opp bakkene etter Geiterygghytta med pulken min. Og jeg trodde ham. Ble mer og mer redd jo mer jeg studerte høydekurvene på kartet. Også viste det seg at det gikk som en lek! Ikke hør på negative fjellfolk! Det er utvilsom noe bratt stigning like etter hytta, men med langfeller er det ikke noe problem å komme seg opp. De første to kilometerne er de tøffeste. Etterfulgt av de har man en liten nedkjøring til Rossdalen med litt krokete terreng før man møter etappens siste betydelige stigning opp til vannet øst for Bolhovd. Deretter venter mange, flate kilometer både før og etter Kongshelleren (hvor man kan sove om man ønsker en litt kortere etappe). Mot slutten av etappen har man en litt bratt nedkjøring mot Iungdalen, men som forrige bratte nedkjøring går den i et dalføre og man har forhåpentligvis fine snøforhold for nedkjøring. Deretter følger fem-seks kilometer i dalføret med typisk dalterreng - flatt og fint.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Litt før nedkjøringen til Iungdalen. Glad for å se at sola skinner i dalen etter å ha gått noen kilometer i lavt skydekke.

Iungdalshytta - Bjordalsbu (16km)

Denne etappen er det nok høydemeter å bryne seg på. Man går stort sett opp hele dagen. Men igjen, ikke noe avskrekkende. Det er som regel slakt. En starter dagen med noen kilometer på Iungdalsvatnet (1090 moh.) mot Mjolga, en stor bekk man følger den første delen av stigningen. Så er det egentlig ikke så mye mer å si enn at man går oppover og nordover i omlag en mil til man er på 1620 moh. (som jeg målte som høyeste punkt). Den siste kilometeren, kanskje to, er flate og går over Bjordalsvatnet. 

Kveld i Iungdalen  

Kveld i Iungdalen  

Bjordalsbu - Sulebu (29km)

MASSIV IVs lengste etappen om man benytter seg av hytter. Fra Bjordalsbu har man omlag en mil med nedkjøring, fra Bjordalsbu som ligger 1580 meter over havet, til Riksvei 50 som ligger på 1020 meter over havet. En ganske lett start, med andre ord. Første del av nedkjøring er fin, men de siste to - tre kilometerne går i en til tider veldig smal og bratt bekkedal. Ved riksveien valgte jeg å ta en annen rute enn den DNT har lagt opp til, da det så ganske vrient ut med pulk. Jeg fulgte veien fire - fem kilometer øst før jeg krysset ved Eldrevatn og fulgte Ulvhaugelvi/en sommerruta nordover til jeg møtte kvisteløypa ved Masseringstjørni. Om man heller gjør dette får man mye slakkere oppstigning enn ved å ta kvisteruta, men også flere kilometer. Etter Masseringstjørni går man i variert terreng, uten de store ned- eller oppoverbakkene. Mot etappens slutt skal man opp- og ned fra Suleskaret, med latterlig fin utsikt. Så venter noen gode "vannkilometer". 

Sulebu - Tyinvannet (?km)

Denne etappen er vanskelig å beskrive, da jeg rett og slett ikke vet helt sikkert hvor jeg har gått. Forklaringen på det er en gledelig en - her er det PREPPA LØYPER. Jeg kom til Sulebu i kuling med dårlig sikt og mye fokksnø og hytta så ut som en hvilken som helst hytte midt på snaufjellet. Jeg sov på hytta i uværet og våknet dagen etter til strålende sol og klart vær. Mens jeg spiste frokost hørte jeg en voldsom motordur og tittet ut av vinduet. Tre meter fra hytta durte en preppebil forbi og kjørte opp skikkelige trikkeskinner. Et noe absurd syn etter uker på snaufjellet hvor jeg som regel måtte tråkke egne spor og om jeg var heldig hadde en eller to skiløpere gått før meg og tråkke opp det verste. Jeg ga ikke navigering en tanke da jeg trådde ut i løypenettverket. Fulgte skilt mot skiheis, som jeg viste lå like ved Tyin. Underveis spurte jeg skiløpere om veien og fulgte deres råd. Etter en time eller to var jeg midt i en slålombakke, valset ned denne og fulgte like fine løyper videre til Tyinkrysset hvor både handling og fråtsing sto på agendaen. Dagens siste økt besto av å komme seg opp til Tyinvannet, og det var ikke lett. En stor kontrast til tidligere på dagen. Det går ikke løyper opp, men Joker kjører varer til hyttene som ligger her oppe og hadde dermed en scooterløype som jeg fulgte. Fy søren. Den var bratt. Til tider var det umulig å gå med ski på beina og det var trangt og knotete. Anbefaler ingen å gå her. Men så går ikke DNT ruta her heller. Den går fra Sulebu til Sletningsbu, som helt sikkert er en mye finere tur. Jeg var bare veldig bestemt på å handle. Hehe. 

Skarveheimen er en nydelig og variert etappe en kan glede seg til!

IMG_0698.JPG

Preparerte løyper og sol fra Sulebu - en drøm! 

Etappebeskrivelse: Hardangervidda

Som første av fire innlegg med etappebeskrivelse kommer dette til å ta for seg etappen over Hardangervidda, fra Haukeliseter til Finse. Jeg har jo sovet en del i telt og har dermed sjeldent startet og stoppet ved hyttene langs ruta, men for enkelthetsskyld tar jeg utgangspunkt i de ved beskrivelse. 

Haukeliseter - Hellevassbu (23km)

Første etappe går fra Haukeliseter til Hellevassbu. Normalruta starter ved at man går nord/nordvest opp fra Haukeliseter opp en meget bratt bakke fra. Denne bakken er ikke så grei med fullasta pulk, da traversering i så bratt terreng ofte betyr en del velt. Jeg valgte derfor å heller gå mot sørvest mot Tjønnlegbekken for så å ta nordøst og kom dermed opp på platået på et slakere vis. Etter fire kilometer møter man normalruta ved Store Venaretjønn. Dette er to kilometer lenger, men på denne måten får man en mye mykere start. Når man har møtt normalruta er det ikke snakk om mange kilometerene før man møter nok en bratt bakke, som man må opp. Her er det vel snakk om omtrent 200 meter stigning over en kort avstand. Med fullasta pulk er dette en tung jobb, og man bør sette av en del tid for å forsere. Deretter venter en fin nedkjøring til Mannevatn. Videre er også etappen ganske lett og fin og går videre over noen vann og i et dalføre. Ikke mye stigning her altså. Etappen avsluttes veldig lett med nedkjøring ut av dalen og mot Hellevassbu. 

Hellevasbu - Litlos (20km)

Turen fra Hellevassbu til Litlos er fin! Den er forholdsvis kupert til å være på vidda, men på en behagelig og «duvete» måte. Det er aldri bratt og bakkene er lange og fine. En får en bakke med omlag 150 meter stigning umiddelbart opp fra Hellevassbu, og det er jo egentlig ganske greit. Gå seg litt varm. Så er det som sagt slakke, fine bakker opp og ned så lenge man holder seg på land, rundt en mil. Deretter en lang og deilig nedkjøring mot Kvennsjøen, som en så kan kose seg med flatt terreng på i 3-4 kilometer før en smetter over på Litlosvannet og flere flate kilometer som en fin avslutning på dagen. 

I flott terreng på vei mot Litlos 

I flott terreng på vei mot Litlos 

Litlos - Sandhaug   (27km) 

En litt lenger etappe, men til gjengjeld den flateste hittil. Dagens eneste stigning verdt å nevne går opp fra Litlos og til en er ved vest for Holken. Dette er vel ca 2 kilometer og vipps - så er en (nesten) ferdig med motbakker for dagen. Resten av dagen går man i typisk viddelandskap med unntak av den lange, fine nedkjøringen til Nordmannslågen og videre krysningen av Nordmannslågen som jo er en enkel affære. En lett og fin etappe. 

Sandhaug - Stigstuv   (19km) 

En av turens flateste etapper! Her går man faktisk over myr så og si hele dagen, og det sier jo sitt. Det er nesten HELT flatt. Ikke er etappen særlig lang heller, så om man ønsker å slå sammen flere etapper bør det gjøres i kombinasjon med denne. Jeg gikk selv fire mil uten altfor mye anstrengelse den dagen jeg var i dette området. 

Stigstuv - Krækkja   (23km (vanlig rute))

Terrenget her kan minne mye om det mellom Hellevassbu og Litlos, en del opp ned men alltid i ganske slakke, fine bakker. Dagens største utfordring kan bli å krysse RV7, som kan være litt vrient med høye brøytekanter. Normalruta krysser ved Halne og tar deg rett nordover, over en topp mor Krækkja etter Halne. Det var dårlig sikt, ingen kvist og mye løssnø denne dagen, så for meg var det uaktuelt ta denne ruta. Jeg valgte heller å følge RV7 øst og kryssa ved Krækkjaungen. Her har jeg kryssa før, så jeg visste at det skulle gå greit. Det er en ganske lang omvei (i underkant av en mil kanskje?), men under forholdene var det nødvendig. Jeg har hørt at den direkte ruta mellom Halne og Krækkja er fin, så under vanlige forhold ville jeg kanskje heller valgt denne.

Leir på Krækkjaungen 

Leir på Krækkjaungen 

Krækkja - Finse   (24km) 

Denne turen har jeg gått før, sørover, og her vil jeg påsta at sør er best. Det var tungt å gå nordover her. Starten av etappen er fin med krysning av Drageidfjorden. Et par kilometer etter Drageidfjorden skal man ned en BRATT bakke mot Finnsbergvatnet. Jeg var heldig og hadde mye løssnø, noe som tilsier at man kan traversere nedover uten for mye pulkvelt. Etter Finnsbergvatnen er det opp, opp, opp. Dette tror jeg er turen lengste motbakke på omlag seks kilometer, heldigvis avløst av to vann. Etter  Brattefonnvannet har man etappene siste betydelige motbakke opp til 1425. Deretter har man en fin lang nedkjøring på seks-syv kilometer mot Finse( 1220 MOH). Jeg skal ærlig si at det er mulig at jeg husker etappen som veldig slitsom da formen var ganske dårlig denne dagen. Bakkene slet jeg meg opp da det begynte å gå mot kveld og motivasjonen var på bunn. Jeg tror nok det hadde vært lettere i sol, med fulle energilagre og bedre motivasjon. En ting skal være sikkert - etappen byr på nydelig natur og flott utsikt. Så det er bare å glede seg (og stålsette seg for en uendelig bakke)! 

Hardangervidda er turens letteste etappe og jeg syns det var veldig greit å gå meg i gang i dette området. For meg er alltid de første tre - fire dagene på tur tyngst og jeg er veldig glad jeg ikke fikk de i Breheimen for å si det sånn. Etter Hardangervidda følger Skarveheimen, og jeg skal få skrevet et innlegg om den så snart jeg kan. 

En slags oppsummering

Jeg har vært ganske usikker på hvordan jeg skulle vinkle et oppsummerende innlegg om turen min. Hva er det egentlig interessant å fortelle om? Derfor tenkte jeg å ta utgangspunkt i spørsmål jeg har fått som går igjen. Spørsmål fra folk jeg har møtt på hytter, i løypa og som jeg har fått fra venner og familie i ettertid. 

IMG_0763.JPG

Hvordan er det egentlig å være på tur alene?  

I det store og hele er det fint å være på tur alene. Jeg trives i eget selskap og med å kunne gå i egne tanker. En er liksom ikke helt alene heller. Man møter folk å skravle med neste hver dag. Det er også fryktelig greit å kunne attribuere all suksess, men også alle nederlag til seg selv. Det blir liksom aldri noe krangling om hvem som har skylda for feil navigeringen eller at tidsskjema sprekker. Stort sett klarer jeg også å stole på egne valg, men under vanskelige forhold er det tungt å ikke ha noen å diskutere og ta avgjørelser med.  Jeg kommer nok til å dra på tur alene igjen snart, men neste tur blir nok med noen som jeg kan dele minnene med. 

Har du vært mye redd?  

 Ikke mye, men jeg har absolutt vært redd. Uventet uvær, vansker med navigering og mystiske lyder utenfor teltet er jo ikke så gøy. Men som oftest sover jeg godt og føler meg trygg. 

Hvor slitsom er egentlig turen?  

En så lang tur kan nesten ikke kategoriseres som slitsom eller ikke slitsom. Noen etapper er flate og fine og kan være lette selvom de er aldri så lange. Andre etapper er enormt slitsomme med brattere bakker enn jeg trodde var mulig. Også har jo selvfølgelig vær og føre mye å si. Men det er klart: turen er veldig tøff til tider! Likevel tror jeg de aller fleste kan klare å gjennomføre den. Man skal jo bare gå på ski, noen  ganger veldig bratt og noen ganger veldig langt, men til syvende og siste handler det bare om å vinne over den neste meteren eller høydemeterne igjen og igjen til man er i mål. 

Hvordan er en typisk dag for deg når du er på tur?  

Jeg står opp rundt seks, som en naturlig konsekvens av at jeg alltid legger meg før ni. Deretter går det med en halvtime langt nede i posen til slumring og oppmanning til å dra overkroppen ut av posen. Så spiser jeg frokost; polarbrød eller knekkebrød med smøreost (som overnatter i soveposen for å ikke fryse). Deretter er det egentlig bare å kle på seg, smøre seg med kuldekrem og solkrem og begynne med nedriggingen av telt og pakking av pulk. Så går jeg. Jeg går og går. Fra 9-10 til 18-19. Jeg stopper sjeldent for å spise, lunsjen blir spist underveis. Poser med sjokolade, nøtter og kjeks. Helt OK, men jeg gikk veldig lei. Når økta er over er det opp med teltet og i gang med brenneren. Da smelter jeg vann til neste dag og til middagen som spises underveis mens jeg smelter resten. Dette tar fort 1,5 time. Jeg koker alt drikkevannet for å ha det i nalgeneflasker som jeg bruker som varmeflasker i posen (og da fryser de ikke heller). Etter smelting og middag skriver jeg dagbok, studerer kart og hører på lydbok. Før ni sover jeg. Sånn er de fleste dagene. 

 Har du fryst mye?  

Nei. Jeg fryser aldri under økta og aldri i posen. Det blir ofte litt kjølig under oppsett eller nedrigg av telt. Kanskje også under annet arbeid i teltet, men dette utgjør bare 3-4 timer hver dag og såpass må man tåle.  

Hva har du lengtet mest etter underveis?  

Kjæresten min, å kunne handle i matbutikk, joggesko (demping!!) og fast grunn under føttene. 

Hva syns familien og kjæresten din om at du er på tur helt alene i vinterfjellet?  

De har vært veldig greie på det. De syns det er tøft og de støtter meg. Noen han kanskje vært mer bekymret enn andre, men det er ingen som har ymtet frampå at de ikke syns jeg burde dra. Aleks har vært megagrei og tatt ansvar for hjem og hund alene i nesten en måned for at jeg skulle kunne følge drømmen.  

Jeg er i mål!

I går ankom jeg Sota Sæter, etter tre og en halv uke i fjellet. Turen har bydd på større fysiske utfordringer enn jeg noensinne har vært i nærheten av, men også en større mestringsopplevelse enn jeg trodde var mulig. Det er noe eget med å måle krefter med naturen. Eller å klare å bli på lag med naturen, blir kanskje mer riktig å si. For det var sånn det ble etterhvert, jeg og naturen fikk et utfordrende, men fint forhold. Veldig fint. 

IMG_0826.JPG

I skrivende stund er jeg på vei til påskeferie på Vestlandet, og denne jenta som er så skjør for reisesyke at ho kaster opp i whiteout-forhold kan neppe skrive mer i bil før det går galt. Jeg lover å fortelle mer om turen gjennom påsken, og en detaljert etappebeskrivelse kommer også.  

God påske og gratulerer til meg, hehe

Oppdatering fra Jotunheimen

God kveld! Nå ligger jeg god og varm langt nede i soveposen. Ute er det omtrent 20 minus og bris. Da føles det ekstra godt å være «inne». 

Under kveldens teltoppsett 

Under kveldens teltoppsett 

I skrivende stund er jeg i Jotunheimen. Det er ikke mange timene siden jeg kom hit, dagen startet i Skarveheimen på Sulebu. I natt var det nemlig stiv kuling og da sover jeg helst ikke i telt. Sulebu var en veldig hyggelig hytte, og da vi var hele ti stykk der ble det en fin og sosial kveld. Det var også utrolig deilig å starte dagen i dag i en varm hytte med varm frokost!

IMG_0701.JPG

Jeg møter en del erfarne fjellfolk mens jeg svanser rundt her, og prøver å alltid å melke de for informasjon om de kommende etappene. Det later til at de tøffeste etappene ennå gjenstår, noe en egentlig kan lese ganske greit fra et kart. Men, de fleste sier at Breheimen (som jeg regner med å være i innen fire dager) virkelig er ekstremt. Mange bratte partier og mye dalfører som heller i alle retninger. Da er det godt å vite at jeg ligger langt foran skjema og kan sette av et par ekstra dager til både Breheimen og Jotunheimen som jo også er ganske kupert. Det er veldig slitsom å hele tiden gå under et tidspress og jeg er megaglad for at været ikke har hold meg for mye tilbake og at jeg slipper dette. De kommend ni dagene skal jeg kose meg på tur med god tid og mye natur. Dette blir bra!  

IMG_0612.JPG

 

 

En uke på tur er over

I morgen tidlig har det gått én uke siden jeg begynte turen min på Haukeliseter, og det føles rart. På ett vis virker det som om jeg begynte for noen timer siden, på en annen side føles det som år siden siste jeg satt i en sofa, så på TV eller lagde mat på et kjøkken.

IMG_0511.JPG

Uansett, litt om turen så langt. De to første dagene var utrolig tunge. Jeg brukte TO dager på å komme meg fra Haukeliseter til Hellevassbu. Alt var feil. Vær, føre og form. Deretter måtte jeg ligge en dag å vente på været. Etter det fikk jeg sårt trengte kilometer lagt bak meg. I går gikk jeg søren meg fire mil og er mega-stolt. 

IMG_0537.JPG

I skrivende stund ligger jeg i teltet mitt ved Krækkja, det vil si at jeg er i rute! Kanskje så i rute at jeg skal la søndag være søndag og hvile om noen dager?! Jeg tror kroppen trenger det. Jeg tror aldri jeg har kjent på så mye slit som jeg har fjor den siste uka.

Snart avreise

Da er det snart klart for avreise. Jeg blir kjørt til Haukeliseter i morgen, torsdag, og starter turen min på fredag. Nordover. Planen er å følge et viktig prinsipp den første dagen, nemlig at første etappe på en lengre tur skal være kort. Jeg ser derfor for meg å ligge ved Mannvatn den første natt, knappe seks kilometer (og en del bratte høydemeter) fra start. Deretter bestemmes etappene ut fra vær, føre og form. Jeg har masse av tid, og det er fint. 

IMG_0326.JPEG

I skrivende stund føler jeg på så mye. Jeg er spent, på både en god og en dårlig måte. Hvordan blir det å være alene i en måned? Hvor lenge skal den pokkers Sibir-kulda vare? Kommer utstyret til å holde? Det er mye som kan gå galt. Men som regel gjør det ikke det, og om ting går galt fins det jo alltids en løsning. For mest av alt gleder jeg meg. Jeg gleder meg så utrolig mye til å leve det enkle og samtidig så fokuserte livet. En skal bare gå, sove, spise og nyte. Og føle litt på at man lever. Dette blir bra!

Jeg skal prøve å oppdatere litt her når jeg har dekning. En gang i uken eller noe vil jeg anta. 

Ruta mi!

Det er på høy tid å fortelle om hvor jeg faktisk skal gå. Turen jeg skal gå tar utganspunkt i en av DNT sine langturer - MASSIV IV. Denne turen går fra Sota Sæter i Breheimen til Haukeliseter på Hardangervidda. På veien går man også gjennom Jotunheimen og Skarveheimen.  Turen er 350 kilometer. Noen endringer har jeg dog gjort. 

IMG_5570.JPG

For det første har jeg snudd ruta. Jeg starter på Haukeliseter. Det er to grunner til dette. Mellom Sota Sæter og Nørstedalseter (i Breheimen) må man krysse en bre. Da jeg går alene og ikke har noe særlig brekunnskap å skryte av, er jeg helt avhengig av at det er kvistet for å forsere trygt. Det kvistes først rundt 24. mars i det området, omtrent tre uker ut i turen min. Noe som gjorde det helt nødvendig å gå mot nord. I tillegg håper jeg at om jeg går nordover, så går jeg med våren. Det er større sansynlighet for fint vær i slutten av mars, og finværet vil jeg helst ha i Jotunheimen og Breheimen som både er ukjent for meg og hvor det er tøffere terreng. 

Ruta starter altså på Haukeliseter. Derfra går jeg en av de klassiske krysningene av Hardangervidda til Finse. Ved Finse går jeg inn i Skarveheimen hvor jeg følger høyfjellsruta til Jotunheimen ved Tyin. Derfra setter jeg kurs mot Sognefjellsveien før jeg til slutt trer inn i Breheimen og siste etappe med "målgang" på Sota Sæter.

IMG_5563.JPG

Jeg har også utvidet ruta litt, med omlag 50 - 60 kilometer. Ved Krækkja på Hardangervidda har jeg planlagt å gå nedom Heinsete før jeg går til Finse. For det første er det en veldig flott skitur ned dit, over lange, fine vann. Det er også utrolige greie folk som jobber der, og som på en tidligere tur var god hjelp i nøden. De kjørte oss med scooter til riksvei 7 og videre til Ustaoset med bil da turfølget mitt ble såpass skadet at hun ikke kunne gå. Veldig snilt, og jeg skulle gjerne takket de en gang til. 

Jeg kommer også til å gå Jøkulrunden da jeg er ved Finse. For det tror jeg er Norges fineste skitur. Dette forutsetter igjen at det er kvistet der da man går på bre, etter kvisteplanen skal det være det, så jeg krysser fingrene for at været tillater kvisting etter planen. 

Hvorfor en DNT-rute? 

Det er flere grunner til at jeg har valgt å ta utgangspunkt i en av DNT sine turer. Dette er min første langtur helt alene på vinterstid. Det at det ligger hytter langs hele ruta er en trygghet. Jeg har ikke planer om å bruke de noe særlig om alt går som det skal. Men om det ikke skulle gjøre det er hyttene en stor trygghet. Det å kunne tørke klissvått utstyr eller søke skikkelig ly i ordentlig uvær er en stor fordel. I tillegg legger ikke DNT opp rutene sine i skredfarlig terreng. Dette er så klart noe jeg kunne klart helt selv også, men jeg tror de erfarne fjellfolkene i DNT klarer det hakket bedre. Det er også fint å ha tilgang til detaljert ruteinformasjon og råd fra tidligere turgåere. 

Jeg var litt redd for at det å gå en DNT-rute gjorde turen min mindre ekspedisjonsaktig, men det skal nok gå helt greit. Jeg går før sesongen virkelig starter i fjellet, noe som tilsier at jeg ikke kommer til å møte mange. I tillegg skal jeg jo sove i telt, gjerne et stykke unna hyttene. Så får heller min neste langtur gå utenfor løypenettet. 

Den siste treningsturen før langtur

I helgen som har vært var jeg på den siste treningsturen min før langturen, som det nå bare fire uker igjen til! Hjelp. Men det må sies at jeg etter denne turen føler meg veldig klar. Det virker som om det meste er på plass. Der det skortet mest er kanskje formen. Fy søren, så utrolig tungt det var å traske oppover den dagen det var altfor mye nysnø. Krysser fingrene for at snøen bærer bedre om en måned. 

Lørdag. Skare og sol. Alt var lett og fint!

Lørdag. Skare og sol. Alt var lett og fint!

Det som er så rart når man liker å være på lange vinterturer er at det ofte kan gå 8 - 9 måneder mellom hver tur og at man faktisk kan glemme mye mellom sesongene. Hvor kaldt føles egentlig ti minus? Hvordan er det å være i teltet mens det blåser stiv kuling? Hvor forferdelig er det å styre med brenner i kulda? 

Teltet etter en natt med mye vær. 

Teltet etter en natt med mye vær. 

Vi hadde en natt med mye snø og vind. Det var veldig greit, da vi fikk teset teltet skikkelig. Det blåste kuling jevnt i noen timer, og vi hadde liten storm i kastene. Teltet ristet godt, men det var aldri noen tvil om at det skulle holde. Delt tålte mye snø også, som man kan se på bildet. Her hadde vi også vært ute å gravd det frem to ganger. Det var heller ikke noe problem å rigge og rive leir i en del vind. Godt å vite. 

Bra med vind, da koser man seg i hetta. 

Bra med vind, da koser man seg i hetta. 

Og brenneren, der stemte det jeg husket. Det er grusomt. Kaldt, kaldt, kaldt. En kan jo få til en del med liners på, men de søler jeg alltid bensin på, så de tør jeg ikke ha på. Men så er det premien da, varmeflaske, varm mat eller som vi slo til med da vi lå værfast: Irish coffee! 

27710586_10160020128395385_576353191_o.jpg

Kulda når henda ikke skulle drive med metall var der i mot helt greit. Jeg har begynt å lage varmeflaske (bruker bare Nalgene flaska mi, holder i omtrent tre timer), og det gjør en utrolig stor forskjell. Det er veldig godt å ha noe å varme seg på som du ikke må varme opp med din egen kroppsvarme først. Temperaturen lå vel på omtrent ti minus og med en skikkelig pose å sove i og dunjakke å ha på før en legger seg føles ikke det kaldt i det hele tatt. Fint å bli minna på det. 

Det må også nevnes at det var veldig fint å ha med en venn på turen. Neste tur blir jo alene. Det skal gå helt greit, jeg trives godt alene og koser meg stort med bøker i teltet og egne tanker mens jeg går. Men, det er ingen tvil om at gode turvenner som Iselin å le med og dele opplevelsen med vil savnes. 

En god turvenn! 

En god turvenn! 

Jeg har også testet en god del nye produkter på denne turen. De kommer jeg til å skrive mer om senere. 

Turåret 2018

Jeg satser på å gjøre 2018 til tidenes turår! En del turer er allerede planlagt så det lover godt. 

Januar/februar 2018  

I månedsskifte januar-februar drar jeg på den siste treningsturen min før langturen. Treningsturen er lagt til Hardangervidda, da det er så greit å komme seg dit med tog fra Bergen. Målet er å virkelig få rutinene på plass før vinterturen. Oppsett av nytt telt står særlig i fokus, og jeg håper på godt med vind for å få testet dette i litt tøffe forhold. I tillegg ser det ut til at Iselin blir med på turen, noe som blir megahyggelig!  

FullSizeRender.jpg

 Mars 2018  

I starten av Mars er det endelig dags for langturen min! En hel måned der det å være på tur er hverdagen. Fy søren, det blir fint!  

IMG_2666.JPG

 Mai 2018  

I starten av mai reiser jeg til Svalbard med kjæresten min for å besøke en Karoline, en venninne som skal studere der et semester. Toppturer i isbjørnland blir en stor opplevelse!  

bilde: Svalbardblues.com

bilde: Svalbardblues.com

Juli 2018 

I juli reiser jeg til Tanzania for å prøve meg på Kilimanjaro. Det blir godt å kjenne litt på høyden igjen.

bilde:  hat.net

bilde:  hat.net

I slutten av Juli går turen til Bø i Vesterålen med Kaja. Vi skal besøke Børre, en fantastisk fyr vi møtte på turen til Elbrus. Børre skal i forkant av dette besøke forsøke  (og jeg tipper han klarer det) å bestige Denali. Jeg gleder meg til å høre om turen hans mens vi utforsker fjella i Vesterålen under midnattssola. Særlig stas blir det med et planlagt forsøk på å klatre Stetind mens vi er der. 

Børre - en skikkelig fjellfant!  

Børre - en skikkelig fjellfant!  

August 2018  

 Årets foreløpig siste planlagte tur blir en hytte-til-hyttetur med venner. Vi har fortsatt ikk bestemt oss for området, men vi vurderer sterkt Rondane. Det blir nok en god avslutning på sommeren! 

IMG_4750.JPG

Turåret 2017

Turåret 2017 har vært lærerikt og variert. Men nå, når jeg ser tilbake på det er det kanskje noe fattigere enn jeg hadde trodd. Min oppfatning var at jeg hadde pakket med meg teltet og dratt ut i naturen så raskt jeg hadde muligheten, men det kan åpenbart ikke være tilfellet. Studier og helgejobbing har nok spist mer av turtiden enn jeg ante. Det går dog helt fint, da det blir lett å sette seg et nyttårsforsett for 2018; sove mer ute. For det er noe av det beste som er. 

Til poenget med dette inlegget - en årskavalkade av små og litt lengre overnattingsturerturer:

Februar 2017

Årets første tur fant sted i slutten av Februar på Hardangervidda. Vi hadde på forhånd sett at det var meldt ganske ruskete vær, så vi hadde hverken store planer eller forventninger om mye tid på ski. De første dagene ble det sånn. En KORT tur og en kort tur, henholdsvis 500 meter og 6 - 7 kilometer om jeg husker rett. Med Hallingskeid som en trygg base. 

Dårlig vær, men bra humør!

Dårlig vær, men bra humør!

Dagen vi bare gikk 500 meter, men hoppet mye

Dagen vi bare gikk 500 meter, men hoppet mye

Til slutt fikk vi godt vær og satte kurs mot Finse, der vi sov i telt på Finsevann. Turen fra Hallingskeid til Finse var fantastisk med nydelig vær, fine samtaler og masse sang for å komme oss gjennom de tråeste strekkene. 

En nydelig dag for å gå en skikkelig tur!

En nydelig dag for å gå en skikkelig tur!

IMG_2433.JPG

April 2017

I April bar det nok en gang til Hardangervidda, denne gangen med Iselin. Vi hadde planlagt en rundtur: Finse - Krækkja - Hein - Rauhelleren - Stigstuv - Kjeldebu - Finse. Turen gikk ikke helt som planlagt. Vi hadde for eksempel ikke sett for oss å sove noe særlig på hyttene, men allerede på dag to måtte vi gjøre det, da det hadde regnet hele dagen og ALT var klissvåt. En tørkenatt der altså. På vei mot Rauhelleren satte det verste gnagsåret jeg noen sinne har sett oss ut av spill. Vi fikk fantastisk hjelp av folka på Hein, som kjørte oss med scooter og bil til Ustaoset, der vi tok toget tilbake til Finse og satte opp basecamp der. Iselin koste seg med å grave sittegruppe og sole seg mens såret fikk være i ro og jeg tok en dagstur på Hardangerjøkulen, antagelig den fineste skituren jeg har gått. De to siste dagene var vi på Finsehytta for da fikk vi full storm på vidda. 

Fine dager på vidda 

Fine dager på vidda 

Og i teltet

Og i teltet

Dronninga av basecamp

Dronninga av basecamp

Mai 2017

Så kom mai, og det var over og ut for vinterturer. Nok en gang var jeg på tur med Iselin, og denne gangen var også Milli med. Vi tok med oss hengekøyene våre på Fløyen og tok middag, solnedgang og soloppgang der. Veldig fint var det. 

IMG_3366.JPG

Noen dager etter fikk Milli og jeg presset inn en teltur på Vidden midt i eksamensperioden. Vi gikk opp i tykk tåke og regn og våknet til dette!

IMG_5421.JPG

Juni 2017

I Juni ble det bare en liten telttur i Øygarden. Milli og jeg. Og havet og en bok. En fredelig, liten tur. 

Verdens fineste!

Verdens fineste!

Juli 2017

Turmessig ble juli det store høydepunktet. Det var da Kaja og jeg dro til Russland og søren meg klarte å bestige Elbrus. Det var utrolig spennende å få erfare høye fjell. Elbrus var en fin og forholdsvis myk inngang til den verdenen. Men, Elbrus må nesten få sitt eget innlegg da det er så mye mer å si om den turen enn det jeg får plass til her. Noen bilder får tale for seg selv.

Akklimatisering i majestetiske omgivelser 

Akklimatisering i majestetiske omgivelser 

IMG_4389.JPG
På toppen av Europa!

På toppen av Europa!

August 2017

I august var det mamma som var turvenn, og Skarveheimen som sto for tur. Turen var selvfølgelig for turens skyld, men også for å bli kjent i området før jeg skal gå der i vinter. Veldig glad for det, da jeg kjenner meg veldig trygg på denne etappen nå etter å ha vært der. Denne turen har jeg skrevet mye om før så jeg kommer ikke til å gjenta meg her.

IMG_4733.JPG

Oktober 2017

Da det var meldt eksepsjonelt bra vær en helg i oktober bestemte jeg meg for å ta en telttur på sparket. Jeg fikk overtalt Aleks til å følge meg og ta middagen med meg før han gikk hjem igjen. Han er ingen stor fan av å sove i telt, og ikke får den to meter lange mannen plass i sommerteltet mitt heller. Vi grilla veggispølser, drakk vin og så solnedgangen sammen før han tok med hunden og satte kurs hjemover. Jeg ble sittende ved bålet mens jeg hørte på podcast. Konspirasjonspodden, som til vanlig ikke er så skremmende. I denne episoden derimot, snakket de om Dyatlov Pass. Veldig skremmende for ei jente alene på tur. Skulle fortsatt ønske jeg aldri hadde hørt den. Det hele endte med at jeg pakket teltet i en fei og småløp hele veien hjem i mørket. 

IMG_5395.JPG

November 2017

Årets siste tur gikk til Vossefjella med den hensikt å teste nytt telt og komme litt inn i vintertelting igjen. Teltet fungerte godt og jeg holdt meg god og varm hele natten. Det var helt nydelig å leve litt i snøen igjen. Det eneste negative var en kranglete pulk som på ingen måte ville oppføre seg i taudrag. Heldigvis skal det skaffes både ny pulk og stivt drag før neste vintertur som blir i januar. Den, turen i januar, og andre turer som alt er planlagt for 2018 kommer jeg til å dele om noen dager.